RAGNHILD HØGSETH – KEEP IT REAL, BRO

Hvorfor vi må snakke om menn, helse og likestilling. Samtidig.

10.september er verdensdagen for selvmordsforebygging.
10. oktober er verdensdagen for psykisk helse.
10. desember ble en ny merkedag for meg.

Dagen vi arrangerte begravelsen til lillebroren min.

Han rakk å bli 38 år gammel. Han er én av mange som bidrar til at forventet levealder for menn i Norge er 3,5 år lavere enn for kvinner. Det er ikke tilfeldig.

Vi må snakke om menn og helse fordi likestilling ikke er en konkurranse. Og vi må få noe til å skje – i handling.

De siste fem årene har jeg snakket med mange menn. Et mønster går igjen: usikkerhet rundt mannsrollen. Skal han være både mjuk og tøff? Hvordan balanserer man det? Og hva med følelser? Følelser omtales ofte som noe kvinner vil at menn skal snakke mer om – nesten som en bestilling. Mange menn opplever dette som krevende, og til tider fremmed.

Mange menn har internaliserte forventninger om å være selvstendige og ikke vise svakhet – uansett arena. Dette er ikke bare individuelle valg, men kulturelle og historiske mønstre. Regjeringens rapport fra Mannsutvalget beskriver menn som en gruppe uten tilstrekkelige, tilpassede tiltak. Menn har andre kontaktmønstre, mestringsstrategier og barrierer enn kvinner. Likevel forventes de å bryte med en historie de selv ikke har vært med på å skrive. De bærer gamle normer og biologiske mønstre som ikke lar seg endre over natta.

I fjor ble det registrert 739 selvmord i Norge. 535 av dem var menn. I 2024 døde 342 mennesker av narkotikautløste dødsfall. Også her var rundt tre av fire menn. Bak enhver statistikk finnes mørketall. Og bak hvert tall finnes et menneske.

Menn sliter – og mange oppsøker ikke hjelp. Skam, skyld og kulturbetinget motstand mot sårbarhet er mulige forklaringer. Men også fordi hjelpen ikke alltid er tilpasset det menn faktisk trenger. Paradokset er tydelig: Historisk har medisinsk kunnskap i stor grad vært basert på menn. Likevel søker menn hjelp senere, sjeldnere – eller for sent.

10.desember i fjor sang jeg i begravelsen til lillebroren min. Han døde ikke av selvmord. Ikke av rus. Han døde av et system som ikke fanget ham opp – ikke som barn, ikke som ungdom, ikke som voksen. Et samfunn kan miste menn på mange måter. Og menn kan miste seg selv på like mange.

Når høsten kommer, markerer vi verdensdagen for selvmordsforebygging. I oktober følger verdensdagen for psykisk helse. Movember får noe oppmerksomhet – ofte for bart og prostata, sjeldnere for depresjon, utenforskap og rus. Så kommer julen og mørketiden. Ensomheten. Mangelen på språk for det som er vondt.

Og så, når våren kommer og alt spirer – da topper selvmordsstatistikken seg. Midt i lyset mister vi hundrevis av menn. Lege og forfatter Torkil Færø peker på testosteron og økt handlekraft som en mulig forklaring. Kanskje er det nettopp handlekraft uten håp som gjør våren farlig for noen. Han mener også at vi må forebygge selvmord på andre måter enn vi gjør i dag, og at det kan se ut til at vi tror prat i seg selv er saliggjørende.

Mange har fortsatt til gode å se at folkehelsa blir vesentlig bedre av mer prat alene, dersom den ikke er knyttet til handling og faktisk endring. Jeg tror på historiefortelling. På åpenhet. På kraften i å kjenne seg igjen i andres erfaringer. Når menn går foran og deler sine historier, skjer det noe annet enn når de blir sendt inn i et «snakkerom» de ikke kjenner seg hjemme i.

Mens selvmordsstatistikken topper seg, arrangerer vi våren 2026 konferansen Mannfolk: helse, arbeidsliv og mannsrollen i Tromsø. Ikke for å servere fasiter, men for å stille spørsmål, skape møteplasser, bygge nettverk og gjøre ord om til handling.

Kvinnehelse er livsviktig. Å løfte kvinnehelse er helt nødvendig. Men å løfte menns helse er ikke det motsatte av kvinnehelse. Likestilling må løfte i begge retninger. Vi står i et skifte der menn forventes å være både sterke og sårbare, trygge og følsomme. Kanskje er det ikke rart mange kjenner på forvirring.

Når menn uttrykker følelser på en trygg måte, blir de ofte mindre styrt av dem – ikke mer. Det som ofte tolkes som ufølsomhet, er ofte følelser i fri flyt som mangler språk, rammer eller integrasjon. Løsningen er ikke alltid mer prat. Noen ganger handler det om å stoppe opp. Om å være sårbar. Om å stille ærlige spørsmål om det indre landskapet.

Jeg er usikker på om vi trenger menn som skal være mindre menn og mer som kvinner for å få bedre helse. Kanskje handler det heller om å anerkjenne at vi har ulike strategier for å romme følelser, og at følelser i seg selv ikke er veien til salighet, men et uttrykk for om nervesystemet er regulert og om vi kjenner oss trygge. Menn trenger rom for å være menn – uten at helse nødvendigvis må ha en feminin tilnærming.

Jeg har sett mange menn komme inn i hjelpesystemet med lua i hånda og en følelse av mindreverd. Språket vi bruker og systemene vi tilbyr oppleves ofte ikke relevante eller gjenkjennelige. I stedet for å spørre hvorfor menn er så dårlige til å søke hjelp, bør vi spørre: Hva trenger menn – og på hvilke premisser?

Regjeringens Mannsutvalg mener at Norge trenger en likestillingspolitikk der gutters og menns utfordringer tas på alvor. Det krever at vi justerer både språk, strukturer og forventninger.

Relasjoner er essensielle. Fellesskap er helsefremmende. Åpenhet er en ventil – men ikke alltid gjennom ord alene. Noen trenger ikke å prate ut. Noen trenger en kaffekopp. Et blikk. En anerkjennelse. En klem.

Jeg mistet en bror jeg hadde til låns. Han døde ikke fordi han var dårlig til å snakke om følelser. Han døde fordi han falt mellom stoler i et system som behandlet ham som en sak, ikke som et menneske. Fordi fellesskapet sviktet.

Det modigste en mann kan gjøre, er å være ærlig om det som gjør vondt. Det modigste vi som samfunn kan gjøre, er å tåle at livet er smertefullt, og øve oss på å romme det – uten å polarisere hva som er riktig måte å håndtere det på.

Så for Kim, som var med på å dra ned snittet på menns levealder, og for alle andre brødre: Vi må snakke om menn, helse og likestilling. Samtidig.

Og så må vi gjøre noe. Strekke ut en hånd. Være nære. Handle. Slik at færre faller utenfor fellesskapet.

To keep it real, bro.

Av Ragnhild Høgseth
Familieterapeut