ADRIAN LUND – TABU

Jeg vokste opp på Melbu i Vesterålen, et veldig lite sted der alle kjenner alle. Et lite sted, men for meg var følelsen av utenforskap noen ganger stor. Det var trygt på mange måter, men også vanskelig. Når man bor et sted der ingen forsvinner i mengden, skal det ikke mye til for å skille seg ut. For meg var det ticsene.

De var ikke spesielt voldsomme i barndommen, men mer enn nok til at folk la merke til dem. Etter hvert begynte noen å herme. Det var ikke ment godt.

De lo ikke med meg – de lo av meg.

Jeg lærte tidlig at jo mer oppmerksomhet ticsene fikk, jo sterkere ble de. Det ble en ond sirkel jeg ikke hadde språk for å forklare, verken til andre eller til meg selv.

Det verste var i heimkunnskapen, der jeg var på gruppe med to andre. Der var det fliring nesten hver time. Det pågikk i minst et halvt år, tre timer i uka. Jeg gruet meg hver eneste gang. Det var blikk, latter og herming jeg ikke var en del av. Etter hvert utviklet jeg et ekstremt skjerpet blikk for rommet jeg kom inn i. Jeg lærte å lese stemninger på sekunder. Det var en forsvarsmekanisme – en forsvarsmekanisme jeg helst skulle vært foruten, og som jeg også har med meg i voksen alder den dag i dag.

KJÆRLIGHET GJENNOM KRAV

På videregående kom jeg meg til slutt ikke på skolen. Ikke først og fremst på grunn av tourettesen, men på grunn av skolevegring og en ADHD jeg ikke fikk diagnose på før i voksen alder. Jeg visste at noe var galt, men jeg visste ikke hva, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle be om hjelp.

Jeg ville droppe ut. Det fikk jeg egentlig ikke lov til. Mamma satte hardt mot hardt: Hvis jeg sluttet på skolen, måtte jeg rett ut i jobb. Hun skaffet meg jobb i den lokale dagligvarebutikken og var helt sikker på at jeg ville mestre å sitte i kassa. Det var jeg ikke enig i. Jeg hadde aldri i verden turt å ta initiativ til noe slikt selv.

Men hun så noe i meg som jeg ikke så.

Hun klarte å se forbi kjærligheten som noen ganger gjør blind, og valgte å stille krav.

Og hun hadde rett. Jeg opplevde mestring for første gang på lenge. Dag for dag så jeg at det faktisk gikk bra.

Samtidig merker jeg fortsatt hvordan barndommen sitter i kroppen. Jeg skanner rom. Leter etter blikk. Etter reaksjoner. Noen ganger håper jeg nesten å finne motstand, som om jeg fortsatt er klar til å forsvare den yngre versjonen av meg selv – og alle andre som ble behandlet på samme måte.

Jeg har alltid hatt en grunnleggende tro på meg selv, men selvbildet mitt var dårlig. Jeg begynte å holde kjeft. Ikke fordi jeg ikke hadde noe å si, men fordi jeg ikke følte at det jeg sa hadde verdi. Utad kunne jeg fremstå positiv, men på innsiden var det mye uro.

Når jeg satt alene på rommet mitt, var tanken der hele tiden:

De snakker sikkert om meg.

Eller, la meg omformulere.

Når jeg SITTER på rommet mitt alene, ER tankene der hele tiden.

Den følelsen har dessverre fulgt meg langt inn i voksenlivet. Helt ærlig. Mobbingen har satt seg som en indre stemme jeg fortsatt bærer med meg. Utad kan jeg virke positiv og trygg, men på innsiden er det ofte uro. Når jeg sitter alene på rommet mitt etter foredrag og store konferanser, er tankene der hele tiden:

De snakker sikkert negativt om meg i etterkant.

Det er ikke et minne fra barndommen – det er en pågående indre dialog. En automatisk forsvarsmekanisme mot avvisning, formet av år med blikk, latter og stillhet. Den har fulgt meg langt inn i voksenlivet, og minner meg om at sår ikke alltid synes, men likevel styrer hvordan man møter verden.

Skolen forsto ikke helt hvordan tics og mobbing påvirket meg. Jeg vet i dag at lærerne snakket med enkelte elever som hadde høy status for å forsøke og skape endring, men det visste jeg ingenting om da. Det skulle jeg gjerne vist. Først som voksen fikk jeg høre om det fra en av de elevene lærerne pratet med på den tiden. Da var det nesten for sent.

Det var heller ingen som forsto – inkludert meg selv – at tics kan undertrykkes en hel skoledag, for så å komme ut med full kraft når man endelig kommer hjem. Jeg manglet verktøyene og språket til å forklare hva som faktisk skjedde med meg.

Å BLI SETT – MEN IKKE DØMT

Valget mamma tok ved å vise omsorg gjennom å sette krav, gjorde at jeg senere satt i kassa på Rema 1000 Bakklandet i Trondheim, en av de mest besøkte butikkene i byen, midt i studentland. Det var der noe virkelig forandret seg. Folk brydde seg ikke om ticsene mine. Jeg fikk det bevist i møte med kunde etter kunde. Arbeidsdag etter arbeidsdag. Uke etter uke.

Jeg trengte den eksponeringen for å finne min egen verdi og bygge en sunnere selvfølelse.

En dag satt jeg hjemme og scrollet på jodel.  Plutselig dukket det opp noe som hadde stor betydning for meg:

Kudos til han mannen i kassa på REMA1000 Bakklandet med tourettes. Respekt.

Den meldingen traff meg hardt. Da forsto jeg at jeg ikke bare satt der for meg selv. Jeg brøytet vei. For andre med diagnoser – men også for alle som ikke tør å by på seg selv, og som bærer på utfordringer de aldri snakker høyt om. Og kanskje spesielt for oss menn.

I dag reiser jeg Norge rundt og holder foredrag. Det som en gang var min største sårbarhet, har blitt min største styrke. Jeg opplever fortsatt fordommer – som når jeg ikke får sitte ved nødutgangen på fly, selv om det faktisk er der jeg har det best. Men jeg har blitt tryggere. Jeg har lært å stå i det. Det har vært en lang reise, både mentalt og fysisk.

Det har vært to parallelle reiser i livet mitt. Den ene har vært indre – en langsom bevegelse mot trygghet, selvaksept og en forståelse av at det som en gang føltes som en feil ved meg, faktisk er en del av styrken min.

Den andre har vært helt konkret og fysisk:

Fra eksponeringen i kassa på den lille butikken på Melbu, til eksponeringen på scener over hele landet. Fra blikkene rett foran meg i kassa. Til blikkene foran meg i en hel sal. Begge reisene har vært nødvendige. Begge har vært krevende. Og begge har gjort meg i stand til å stå stødigere i meg selv enn jeg noen gang trodde var mulig.

Hvis jeg kunne sendt én beskjed tilbake til meg selv som 15–16-åring, ville jeg sagt dette:

Livet kommer til å bli tungt. Du kommer til å bli lei deg, sint og sliten. Kanskje kjenner du at du ikke gidder mer. Men omfavn frykten. Den betyr at noe er i bevegelse, og at du er på rett vei. Du kommer til å feile mange ganger. Fortsett likevel. Vær deg selv. Du hadde selvtillit – det du manglet, var selvfølelse. Den kommer med årene.