EVEN KARPUZ – GJENSIDIG RESPEKT

Mens mamma går i gudstjeneste på julaften, står baba på kjøkkenet og gjør klart pinnekjøttet. Rundt bordet har det vært både «bismillah» og «du som metter liten fugl». To tradisjoner. To kulturer. To verdener. To språk. To religioner. To nasjonaliteter. Men én familie. Ikke oss eller dem – men vi.

«Karpuz, hvor kommer det fra da?»

Det er et spørsmål jeg får ofte. Ofte av ren nysgjerrighet, noen ganger med et lite smil. Hver gang blir jeg glad – og litt stolt. For navnet mitt har en historie. Ikke bare om hvor jeg kommer fra, men om mennesker som møtes, om forskjeller som ikke nødvendigvis må bli problemer, og om hva ekte respekt kan være.

Jeg er også glad for én ting: at utenlandske navn ikke oversettes når man flytter til et nytt land. Men mer om det senere.

Jeg ble født i 1994. Samme året som baba ble sendt ut som FN-soldat til Bosnia – midt i en av de mest brutale krigene Europa har sett i moderne tid. Mens mamma satt hjemme i Norge med et nyfødt barn, forsøkte baba (pappa på tyrkisk) å gjøre sitt beste, langt unna, i et land preget av frykt, kaos og tap.

Mellom 1994 og 1996 utvekslet mamma og baba brev – og noen telefonsamtaler – for å holde kontakten. Tenk deg det: et lite papirbrev med håndskrift, og noen korte telefonsamtaler. To mennesker på helt forskjellige steder, bundet sammen av ansvar og omsorg, av tillit og håp. I sårbare perioder av livet. Den erfaringen har alltid ligget som et bakteppe for alt som kom senere.

I 1996 kom baba til Norge. Samme år giftet han seg med mamma. De er fortsatt gift i dag, 28 år senere. Ikke fordi de måtte, ikke for oppholdstillatelse, men fordi de ønsket å leve livet sammen.

Oppveksten min har vært et daglig møte mellom to kulturer.

Resten av familien spiser fredagstaco.
Mens baba drar i moskeen.

Mamma spiser knekkebrød og brunost til frokost.
Baba spiser börek og baklava.

Mamma drikker svart kaffe med melk.
Baba drikker svart te med (for mye) sukker.

Mamma sovner til 21-nyhetene.
Baba følger med på nyheter fra hjemlandet utover kvelden og natta.

Når parabolen ikke fungerte, var det jeg og søstera mi som måtte ut og stille den inn. Uansett vær. De som vet, de vet.

Og svinekjøtt? Det spiste vi aldri – med baba til stede. Av respekt. En enkel handling som sier mye.

Jeg vokste opp med å plukke poteter i åkeren til bestefar i Norge, og tomater i grønnsakshagen til bestemor i Tyrkia.

Små situasjoner som lærte meg at to helt forskjellige kulturer kan møtes og eksistere side om side – uten konflikt, så lenge man går inn for det.

Familiebesøkene kunne vært et studie i kultur i seg selv. Norske onkler som snakket om båter, motorer og maskiner. Baba som helst ville diskutere politikk og verdensproblemer – med lidenskap – ikke sinne, som nordmenn ofte tror. Tyrkiske tanter som overdramatiserte helseplager, mens mamma snørte på seg skoene og gikk tur i marka.

To verdener. Ett hjem. En familie.

Denne blandingen av kulturer har blitt min største styrke. Jeg ville aldri vært foruten den. Den har lært meg noe helt grunnleggende: Forskjeller er ikke problemet. Manglende respekt er det. Ulike kulturer er ikke problemet. Manglende møter mellom dem er det.

Mamma og baba har vist meg hvordan to mennesker med helt ulike bakgrunner kan skape noe vakkert sammen. Ikke ved å gjøre alt likt, men ved å anerkjenne forskjellene. Ved å tilpasse seg, lytte og være nysgjerrig på den andre.

Baba har vist meg at mange av fordommene mot innvandrere rett og slett ikke stemmer. Mamma har vist meg hvor mye du kan få igjen for å bruke tid på å bli kjent med mennesker – og danne dine egne meninger basert på hvem de faktisk er.

I dag lever vi i et samfunn hvor folk snakker om hverandre, mer enn de snakker med hverandre. Vi deler meninger på nettet, på TV og i aviser, men møter sjelden folk ansikt til ansikt for å høre historien bak. Jo sterkere meninger du har, jo større sjanse er det for at journalistene i VG eller Dagbladet vil ha en prat med deg. Vi glemmer ofte at mennesker bak overskrifter og statistikker er komplekse. De har historier som ikke lar seg fortelle med en emoji og noen hissige kommentarfelt på Facebook.

Det er derfor jeg tror historier som min familie sin er viktige. Det minner oss om at respekt ikke er noe vi bare snakker om. Det minner oss på at inkludering ikke bare er et begrep. Det er noe vi gjør, hver dag. Det handler om små handlinger: å stille et spørsmål, å lytte til svaret, å ikke anta at du vet alt om noen på forhånd.

Så min oppfordring til deg i 2026: Ta deg tid til å bli kjent med et menneske, eller en familie, du vanligvis ikke ville prioritert. Ikke snakk om dem – snakk med dem. Du vet aldri hvilken historie du får høre, eller hvilke fordommer som forsvinner på veien.

Og apropos historier: Hvorfor syntes baba det var helt naturlig å posere med to store vannmeloner da lokalavisa skrev om butikken han åpnet i Kristiansund tidlig på 2000-tallet?

Hvis navnet mitt hadde blitt oversatt direkte, ville jeg hett Even Vannmelon.

Karpuz betyr vannmelon på tyrkisk.

Noen historier og bilder lar seg rett og slett ikke forstås – før du har pratet med historiefortelleren.

Respektfull og inkluderende jul, alle sammen! <3