FELIX BALDAUF – EN JULEFORTELLING

24. Desember 2017 kl. 00:12. Natt til juleaften. Jeg satt i en mørkeblå VW i en liten landsby øst i Tyskland. Hele høyresiden er totalvraket. Jeg har parkert med den vrakede siden mot hekken så ikke naboene eller noen andre ser skadene, slik at jeg kan holde hemmeligheten innenfor husets 4 vegger. Akkurat som jeg har gjort hele livet hittil. 

Jeg har alltid elsket jul. Gjennom barndommen og ungdomsårene var jula noe av det fineste, vakreste og morsomste i livet mitt. Tiden på året hele familien samlet seg. Gaver. Varme. Kjærlighet. Jeg var aldri et av barna som hadde en klump i magen i jula. Heldigvis. Men jeg skulle bli en ung mann med klump i magen isteden. Dessverre.

Julen med all sin fasade har alltid overskygget resten av året. Den overskygget usikkerheten i hverdagen og klumpen jeg fikk i magen når jeg åpnet ytterdøra og så de tomme flaskene stå på fryseren på gangen. De lange kveldene med gråt og redsel og sinne. Men alle de episodene ble glemt i jula. Det var fint. Det var edruelighet. Det var trygt. Frem til det ikke var det mer. 

I jula for noen år siden, hadde alkoholen dessverre tatt så stor kontroll over livet til mamma, at hun ikke kom seg ut av det alene mer. Hun søkte heller ingen hjelp. Da jeg kom hjem sent på lillejuleaften, var mamma borte. Bilen vår var også borte. Jeg fikk den klumpen i magen. Du bare vet noe vondt og galt er i ferd med å skje. 

Jeg ble livredd. Jeg satte meg i min bil og kjørte rundt i hele byen for å lete etter henne. Etter hvert kom det en bil mot meg. To frontlys som kjørte slalåm. Jeg forstod fort hvem som var bak rattet, og at jeg måtte få stoppet dette her. Jeg stoppet bilen min, gikk ut og stilte meg midt i hennes fil. Strekte ut armene og gjorde meg så stor som mulig, så hun kunne se meg og stoppe. Men hun stoppet aldri. 

Jeg måtte bare kaste meg i grøfta for å ikke bli kjørt ned. Pang. 

Rett bak meg kræsjet bilen i et stort tre. Jeg var sikker på at det var over, og at alkoholen til slutt hadde kostet henne livet. Jeg reiste meg opp. Hjertet hamret. Livredd. Løp bort til bilen hennes og rev opp døra. Hun var, takk Gud, i live. Men den klumpen i magen ble til sinne og skuffelse. Så ble den til ansvar. Ansvaret ble til et valg. Jeg tok opp telefonen min og ringte politiet, og avsluttet kvelden med å sette min egen mor i en politibil for fyllekjøring. Det tøffeste, vanskeligste og mest ubehagelige valget jeg har gjort hele livet mitt. 

Det kan føles som om jeg kastet henne under bussen. Men det var et valg for å hjelpe. For å beskytte meg selv. For å beskytte lillebror og lillesøster. Og det viste seg å være et riktig valg. For heldigvis ble det et vendepunkt for oss som familie. Mamma søkte hjelp, sluttet å drikke, og er i dag min viktigste støttespiller i jobben om åpenhet og ærlighet rundt mental helse, og ikke minst i livet. Livet tok en fin vending, og klumpen i magen forsvant. Men den skulle besøke meg igjen. Som et spøkelse fra fortiden som på en ond måte ville minne meg på å ikke ta et fint liv for gitt.

Juleaften, nøyaktig fire år senere. Jeg pyntet juletreet hos bestefar med søskenbarnet mitt. Jonas. 21 år gammel, høy, godt trent, smart og kjekk. Han var som en lillebror for meg. Hans ytre lyste av trygghet, varme og kontroll. En fasade. På innsiden var det storm, konflikt og usikkerhet. Jonas var inn og ut av rusmisbruk, med all skam og alle utfordringer det medfører. Men nå virket han endelig å være på riktig vei. Han skulle endelig feire jul med oss igjen. Under juletrepyntingen gikk han for å ta seg en røyk. Ti minutter gikk. Tjue minutter. En halvtime. Jonas kom ikke tilbake. Men det gjorde klumpen i magen. Den samme klumpen som for 4 år siden. Du vet noe galt og vondt er i ferd med å skje. Jeg begynte å lete etter han. Men ingenting forberedte meg på hva jeg skulle finne.  

Noen hundre meter bak huset til bestefar går togskinnene. På disse togskinnene hadde en 21 år gammel gutt nettopp valgt å ta livet sitt. Det var bestefar og jeg som fant han. Blant blålys, tårer og titalls mennesker fra kriseteam knakk vi sammen. I gråt, i smerte og i fortvilelse. Vi måtte være budbringerne til resten av familien som var på vei hit for å feire jul. Hvordan?

Egne smerter og tårer ble svelget for å stå som to klipper. For moren. For brødrene. For familien. 

Jula ble gjennomført. En tom stol rundt bordet. Stolen har vært tom hvert år siden. På samme måte har jula blitt gjennomført hvert år siden. Ikke for å overskygge hverdagen, det som skjedde eller for å prøve å glemme. Men for å minnes han og tiden vi hadde. For å sette pris på tiden vi som familie har sammen. For å sammen løse opp i den klumpen i magen vi alle sammen får hver jul.

For det er mange av oss som kjenner litt ekstra på det når det nærmer seg jula. Enten det er en klump av ensomhet, smerte, sorg, redsel eller noe man gruer seg til. En klump i magen på grunn av foreldre og voksne som drikker litt for mye eller krangler litt for mye. Eller på grunn av noen vi mangler, noen vi har mistet eller noen vi er i ferd med å miste. 

La oss prøve å være der for de som sitter med den klumpen i magen. Vise forståelse, lytte og støtte. I et samfunn der vi bruker så utrolig mye tid og energi på materialistiske gaver, la oss ikke glemme å bruke tid og energi på det som virkelig betyr noe. Menneskene. Og så må vi tørre. Tørre å se hverandre. Tørre å lytte. Tørre å snakke. Tørre å gi en ny sjanse. Men viktigst av alt: Tørre å spørre. 

God jul <3