Jeg vokste opp med en følelse av å være annerledes. Jeg ble mobbet for kroppen min, ertet for å være større enn de andre, og lærte tidlig at verdien min lå i hvordan jeg så ut og hva jeg presterte. Jeg var et stille, nedstemt barn som bar på tanker ingen på min alder burde ha. Allerede som 11–12-åring hadde jeg selvmordstanker og et planlagt forsøk. Jeg hadde ingen ord for det da – jeg bare trodde at verden ville være bedre uten meg.
Det som holdt meg gående, var hockey. Ikke fordi det gjorde meg lykkelig, men fordi det ga meg et sted å legge all smerten min. Det ble identiteten min lenge før jeg visste hva identitet var. Da jeg i ungdomsskolen fikk beskjed om at kroppen min var i faresonen for diabetes, ble det som en utløsende alarm. Jeg ble livredd. Jeg begynte å spise mindre. Så litt mindre. Og til slutt nesten ingenting. Samtidig begynte jeg å trene enda mer enn før, og jeg kjente fort at vektnedgangen gjorde meg lettere og raskere på isen. Da var det som om hjernen min låste det sammen: mindre mat = bedre hockeyspiller = mer verdi.
Fra jeg var 16 til jeg var 22 trente jeg mellom seks og fjorten timer hver eneste dag. Jeg stod opp klokken fem for å løpe, gikk på skolen, dro hjem for å skyte hundrevis av pucker, dro så i ishallen i fem-seks timer, og trente mer hjemme hvis jeg ikke fikk sove. Jeg tok ikke én eneste hviledag på nesten ti år. Den første hviledagen min hadde jeg som 23-åring. Jeg var besatt, ikke av sporten, men av å bli en person som var “verd å ha”.
Spiseforstyrrelsen skiftet form hele tiden. Først anoreksi. Så bulimi. Så ortoreksi. Det var ikke tre diagnoser for meg – det var ett system. Et strengt, orden-i-kaos-system som holdt meg gående på ren frykt. På utsiden ble jeg sett på som dedikert. På innsiden var jeg syk.
Da jeg var 19 fikk jeg muligheten til å reise til USA og spille for Connecticut Junior Rangers. Jeg solgte bilen, klær, alt jeg eide, og dro alene med lite penger og altfor mye press. Jeg sov på sofaer, trente fire ganger om dagen og prøvde å være den spilleren jeg trodde jeg måtte være for å bli “verd noe”. Jeg trivdes, men jeg var også på kanten av det kroppen min klarte. Da pandemien stengte alt og jeg måtte hjem, ble alt jeg møtte skuffelse og spørsmål: “Hva gjør du her? Jeg trodde du var i USA?” Jeg ble aldri møtt med forståelse. Ingen spurte hvordan jeg hadde det.
Det trigget bulimien igjen. Hver eneste dag kastet jeg opp, trente for mye og spiste for lite. Kroppen min var i konstant alarmberedskap. Jeg prøvde meg rundt i 1. divisjon og endte til slutt i Tromsø.
Tromsø er et av de vakreste stedene jeg har vært, men for meg er det også et av de mest traumatiske. Jeg elsket laget og byen, men kroppen min var helt ødelagt. Jeg var så sliten at jeg kjente det i hjertet, som om det skulle stoppe. Jeg hadde fysisk smerte i hele kroppen, konstant. Jeg sov dårlig, spiste for lite, trente for mye og orket nesten ingenting. Hver dag var verre enn den før. Jeg ryddet leiligheten min hver kveld i tilfelle jeg døde i søvne. Det var min måte å dø stille på, uten at noen kunne si at jeg hadde tatt livet mitt. Det var planen. Jeg var så sikker på at kroppen min kom til å gi opp at jeg gjorde meg klar for det.
Men jeg våknet hver dag. Og til slutt begynte jeg å se det som et tegn. Som om noe prøvde å fortelle meg at jeg måtte hjem. At jeg måtte redde meg selv.
Jeg la meg inn til døgnbehandling to ganger. Jeg fulgte tett opp med psykolog og ernæringsfysiolog. Det hadde ikke vært mulig uten kjæresten min – hun så meg på en måte jeg aldri hadde blitt sett før, og hun ga meg styrken til å forstå at jeg faktisk var verdt jobben det tok å bli bedre.
Det vanskeligste var ikke å spise igjen. Det vanskeligste var å miste identiteten min. Hele livet hadde jeg vært “han som skulle bli hockeyproff”. Da jeg plutselig stod der som 23-åring uten kroppen, kreftene eller helsen til å jage drømmen videre, føltes det som om jeg ikke lenger hadde en grunn til å være i verden.
Og her er sannheten:
Jeg vet at jeg kunne blitt proff. Jeg hadde viljen, treningsmoralen og evnen. Jeg hadde det som må til. Hvis jeg hadde satset riktig, kunne jeg blitt proff neste år. Men jeg vet også at det ikke ville ha fylt tomrommet i meg. Det ville ikke løst selvforakten, frykten eller verdiløsheten jeg bar på. Kanskje ville det bare gjort alt verre. Kanskje ville jeg stått der, som proff, og kjent meg enda tommere.
Derfor sluttet jeg å jage det. Jeg valgte å leve i stedet.
I dag jobber jeg for å hjelpe de menneskene jeg selv en gang var: ungdommer og voksne som sliter med kropp, mat, prestasjon, identitet, depresjon, angst eller selvmordstanker. Jeg har startet min egen bedrift, jeg holder foredrag, jeg tilbyr samtaler og jeg har podcasten “Alt jeg aldri sa høyt”, som jeg vet har hjulpet mange til å ikke føle seg alene. Jeg spiller fortsatt hockey, men ikke for å bevise noe. Nå spiller jeg fordi jeg faktisk elsker det.
Dette er historien min. Den er brutal, ærlig og ekte. Og jeg forteller den fordi jeg vet at det sitter mange der ute – spesielt gutter – som lærer at de bare er verdt noe når de presterer. Til deg som leser dette: Verdien din ligger ikke i kroppen din, i idretten din, i prestasjonene dine eller i hvor mye du tåler. Du har verdi fordi du finnes. Og du trenger ikke bære det alene.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
