ARMAN VESTAD – PISTOLMANNEN FRA MOLDE

Jeg vokste opp i en liten bygd utenfor Molde. Bolsøya. Som barn var jeg en helt vanlig gutt – elsket å spille fotball. Jeg gledet meg veldig til å begynne på ungdomsskolen og få meg venner. Men da jeg begynte på ungdomsskolen oppdaget jeg at verden utenfor bygda var annerledes. Klærne mine passet ikke inn og jeg ble raskt stemplet som «bonde». Jeg fikk ikke være med å sparke fotball og ingen spurte om jeg ville bli med hjem etter skolen. For første gang følte jeg meg utenfor.

Som ivrig fotballspiller på Moldes guttelag ble det tungt å ta ferge frem og tilbake fra trening. 14 år gammel fikk jeg flytte inn hos bestefar, midt i Molde, for å slippe pendlingen. Det var helt nydelig. Jeg fikk spille fotball, kom nærmere byen og så fikk jeg faktisk en del penger av bestefar. Han hadde en rutine om å dra i sparebanken og ta ut tusen kroner i hundrelapper. Han brukte ikke penger på seg selv, og jeg fikk en hundrelapp kanskje annenhver dag. Da endret alt seg. Jeg kunne plutselig kjøpe ting, spandere godteri på de andre gutta og ble litt kul. Jeg ble midtpunket. Det ga meg en god følelse. Jeg fikk snakket ferdig setningene mine uten at noen gikk og fikk bli med klassekamerater hjem etter skolen. Det var sånn at du måtte ha en bestemt kleskode- som poco loco og Levis 501. Det var dyrt med en Levis 501 bukse den gangen også, og jeg husker jeg satte og telte penger og manglet kanskje en hundrelapp for å kjøpe den.

Kanskje jeg bare kunne låne penger av bestefar? Jeg visste jo hvor han hadde lommeboka. Han så på TV og jeg snek meg bort, livredd for å bli oppdaga fordi gulvet knirka. Jeg fikk nappa en hundrings og sprang tilbake og pustet letta ut.

Det var spenning, og det var skam. Jeg fikk kjøpt min første Levis 501, men jeg begynte også å stjele av bestefar. Mye.

Fotballdrømmen knuses – ny identitet skapes

Jeg fikk en god kompis etter hvert, Petter Rudi. Vi fant tonen gjennom fotballen. Han var på det tidspunktet langt bedre enn meg. På vinterstid dro vi ofte ned til en garasje bestefar hadde og trente. Sentret til hverandre, trente spenst og alt mulig rart. Så kom det et opptak for eliten, juniorlaget til Molde. Petter hadde allerede vært på aldersbestemte landslag. Den kvelden fikk vi to hver vår beskjed fra treneren- Molde legende Harry Hestad. Petter Rudi ble med på elitelaget. Jeg ble ikke med. Det var et slag i magen. Jeg syntes det var urettferdig og ufortjent. Drømmen min ble knust og jeg måtte finne meg nye ting å drive med.

Jeg begynte å henge med kompiser som likte å løfte vekter, gutter som var med i band og gikk i rocke-klær, innom flere forskjellige miljø. Etter russetiden flyttet jeg fra bestefar og inn på hybel. Nå måtte jeg finne ut av økonomien selv. Jeg begynte å jobbe på en G-sport butikk, fikk studielån, men det var ikke nok. Jeg tror jeg var en av de første i Norge som begynte å bruke den «kjøp nå, betal om 4 måneder» løsningen. Betalingspåminnelsene kom ganske kjapt etter de 4 månedene, og jeg klarte ikke å betale alt og begynte å få inkassosaker. Helt til jeg fikk jobb som dørvakt. Da fikk jeg en jobb som var godt betalt.

Dobbeltliv

I dørvaktmiljøet i Molde var det noen som brukte steroider, noen røyket litt hasj etter jobb og noen begynte å bruke det nye partydopet som kom til Norge- ecstasy.

Jeg ble spurt om å levere et gram med amfetamin på en fest, der jeg kunne ta et lite mellomlegg og levere det til en annen person. Da så jeg at det var dritenkelt å tjene penger på kriminelle ting.

Utenom jobb studerte jeg et år statsvitenskap i Molde før jeg flyttet til Trondheim for å studere markedsføring. Jeg fikk et streit liv med samboer og ble pappa. Jeg jobbet fortsatt som dørvakt og bygde nettverk. Jeg klarte å studere 3-4 år på NTNU og BI. Men på nattestid klekket jeg ut de kriminelle forretningsidéene mine. Jeg hadde også lovlydige forretningsidéer. På den tiden brukte jeg veldig mye anabole steroider. Jeg veide 120kg og begynte å kjenne mange kroppsbyggere rundt om i Norge. Jeg startet opp et klesmerke for de med litt større, trent kropp.

En teknologistudent lærte meg hvordan man kunne ringe på andre folk sin regning på det ferske og usikre mobilnettet i Norge. Vi opprettet en spåtelefon og en sextelefon, og ringte inn på disse nummer på andre folk sin regning. Da kunne vi legge telefonen fra oss og bare la det rulle på i 20-30 minutter. Slik fikk vi en tusenlapp eller to per samtale.

I tillegg utviklet jeg en metode der jeg prøvekjørte bruktbiler, kopierte nøkkelen underveis og stjal bilen på natta. Så solgte jeg den videre med legitimasjoner jeg hadde tatt som dørvakt. Til slutt ringte politiet på døra. Da fikk samboeren min vite hva jeg drev med. Jeg flytta til Oslo etter 3-4 år med dette dobbeltlivet.

GHB pionér og overdoser

I Oslo kunne jeg bare kjøre på uten frykt og skam. Jeg begynte å jobbe som dørvakt på den kuleste nattklubben i Oslo på 90-tallet. Vi dørvakter dro på personaltoalettet for å dra noen streker med kokain. Det var en fast rutine hver time. Vi dro ikke hjem for å sove. Uka gikk til festing.

GHB var helt nytt på den tiden. Jeg var den første som rakk opp hånda når det gjaldt å teste nye rusmidler. Det var mitt favoritt dop. Det var dyrt, og vi bestemte oss for å lage det selv. Vi bestilte ingredienser fra utlandet og kjørte i gang. Salget og produksjonen gikk kjempebra. Jeg ble ikke tatt av politiet, merkelig nok. Men døden tok meg nesten. Men jeg syntes det var så gøy at jeg bare fortsatte etter en overdose. Jeg tok ikke av meg båndet fra sykehuset engang. En periode var jeg mer på sykehuset med GHB overdose enn hjemme. Jeg overlevde jo alltid, så jeg følte meg nesten litt udødelig.

Pistolmannen

Jeg møtte Kristin Kirkemo på en fest. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en kriminell forretningsreise i Polen. Vi fant tonen, hun var ganske rappkjefta og vi fikk et slags forhold. En kveld spurte hun meg om jeg kunne skaffe våpen. Det var noe annet enn narkotika, men det gikk jo an å få tak i. Jeg så en mulighet til å tjene penger og hjelpe Kristin med noe. Jeg ringte noen gamle venner i Molde og fikk napp. Overleveringen skjedde på en stor suite på et hotell i Molde. Når våpnene kom sjekket Kristin om det var riktig. Vi tok mye narkotika det oppholdet. Det lå streker med kokain, MDMA og ecstasy på suiten. Det var nok ikke noe hyggelig for rengjøringspersonalet å vaske den suiten.

Jeg hadde ingen formening om hva våpnene skulle brukes til. Jo mindre jeg vet, jo bedre.. Jeg hadde aldri hørt om Orderud gård på det tidspunktet. Kristin skulle fly hjem og feire jul, og jeg skulle feire jul med mine foreldre på Bolsøya. Hun hadde pakket våpnene i en plastikkpose i en liten bag og tok de med seg i håndbagasjen gjennom sikkerhetskontrollen. Helt utenkelig den dagen i dag. Det ble litt turbulent mellom Kristin og meg den jula, og vi hadde lite kontakt før det som skulle skje i pinsa noen måneder etterpå.

«3 personer er funnet død i en privatbolig i Sørum Kommune i Akershus. Politiet etterforsker saken som drap, med hjelp fra kripos.«

Nå måtte jeg gjemme alt dopet mitt. Det var bare et spørsmål om tid før politiet kom på døra mi. Og det gjorde de. Jeg ble arrestert noen dager etter, under Jazzfestivalen i Molde midt på natta, på vei ut fra nattklubben. Jeg så politiet, og skjønte at det var dags.

Jeg var fortsatt ordentlig skurk på den tiden, og tenkte at all pr er god pr. Jeg snakket med både aviser, media og i retten. Det var en slags pr kampanje. Pistolmannen fra Molde var en benevnelse som gikk igjen lenge. Det ga meg som kriminell en ordentlig omdømme-boost. En nyvunnet status jeg satte pris på. Men jeg glemte at jeg nå også ble en kjent kriminell for politiet.

Vendepunktet

På et punkt veide jeg 70kg. Tynn, brukte sprøyter og var ganske oppstukket overalt på armene. Blå. Jeg likte ikke mennesker som brukte sprøyter, nå hadde jeg blitt en av de selv. Jeg hadde lite venner, var mye aggressiv, sint og drev dårlig butikk i forhold til kriminaliteten. En lørdag kveld drapstruet jeg en kar. Politiet stormet inn i sokkelleiligheta. På kjøkkenet lå det nok en avsagt hagle. Det lå klipsposer med ecstasy rundt. Jeg lå nok i sofaen. I den sofaen satte politimannen Kjellbjørn seg ned ved siden av meg. Jeg var ganske sliten. Han sa noe som traff meg:

Du Arman, det ser ikke så bra ut det her. Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg? Det livet du lever nå ser ikke så veldig sunt ut. Er du helt sikker på at livet ditt trenger å være sånn? Kan det være at det fins en annen vei ut?

Akkurat der og da gråt jeg bare. Jeg var sliten, glad for at noen faktisk brydde seg om meg. Og det var politiet- jeg hata politiet. Men den nærheten og omsorgen Kjellbjørn utstrålte, den varmen i ordene, det forandret alt. Jeg ble satt inn i fengsel igjen, men denne gangen skulle det bli annerledes. Jeg møtte på en viktig hjelper til. Fengselsbetjent Mette. Hun sa at hun så at jeg likte å hjelpe andre mennesker. Jeg skrev nemlig søknader for alle innsatte, noe fengselsbetjentene hadde lagt merke til på grunn av noen skrivefeil som gikk igjen i alle søknader. Hun sa noe som forandret alt. Hun så på meg og sa «kanskje du skal bli sosionom?»

Etter litt fram og tilbake ble jeg rusfri gjennom Stifinner´n i Oslo, utdannet sosionom og tok tak i livet. Jeg hadde 2 millioner i forbruksgjeld, kredittkortgjeld og straffegjeld – jeg måtte n leve på 5000 kroner i måneden. Jeg måtte kjøpe First Price mat, som jeg syntes var veldig flaut. Jeg hadde én jobberfaring-dørvakt. Jeg hadde ingen CV. Jeg skrev ærlig i søknadene at jeg har kriminell fortid og hadde hatt store gjeldsproblemer og at jeg ville bruke disse erfaringene til å hjelpe andre som sitter i det samme. Jeg fikk jobb som gjeldsrådgiver på NAV Melhus. En utrolig modig sjanse å ta av NAV-lederen som ga meg jobben.

I dag er jeg lykkelig trebarnsfar og etter 15 år i NAV holder jeg foredrag for å få flere fra utenforskap i jobb. Jeg prøver å bevege beslutningstakere i jobb og arbeidsliv til å gi noen fra utenforskap med hull i CV´n en sjanse, få de til å gi mennesker en sjanse og få de inn.