Det var liksom den første sommerdagen. Jeg våkna, ringte alle vennene mine. Jeg hadde sinnsykt lyst til å dra ned å bade. Jeg går ned på brygga, med ei plan om å hoppe uti. Jeg ser på en av venninene mine som står der. Hun nøler litt. Hvis jeg hopper uti, kommer hun nok til å hoppe etter. Jeg tar hendene på siden, og stuper uti i det man kan kalle et militærstup. Så blir det svart. Jeg skulle så jævlig ønske jeg kunne skru tiden tilbake.
Full av energi. Masse aktivitet. Rastløs og nysgjerrig. ADHD. Kroppen som det viktigste verktøyet for livsglede. Prestere beste mulig og bevege meg best mulig. Løpe. Klatre. Hoppe. Leke. Et liv fullt av eventyr hvor grensene hver dag ble strukket. Mye av det de andre fikk til i klasserommet mestret ikke jeg, men det jeg gjorde med min egen kropp i gymsalen mestret fåtallet av de andre. Kroppsbevegelse og kroppsbeherskelse er lik min identitet.
Jeg visste at jeg skulle bli en av de beste i verden innen MMA. Det får jeg ikke bevist lengre. Alt stoppet i det stupet. Ryggen knekt. Rett over. På en lystig sommerdag med vennene mine.
Det bidro til en lang krig inne i mitt eget hode. Realisme, håp og tro om hverandre. Jeg var kjent som han fighteren. Denne fighten var jeg ikke forberedt på. Dager på treningssenter og slåssing i oktogonen ble byttet ut med et laaangt opphold på Sunnaas Rehabiliteringssenter. Slag. Spark. Eksplosivitet. Hopp. Nærkamp. Byttet ut med rullestol og assistenter som skulle hjelpe meg opp og ned fra den. En helt annen type slåsskamp.
Jeg var knallhard med meg selv. Jeg ga det to år. Om jeg ikke var oppe og sto på to bein innen den tid, visste jeg ikke om det var vits i å eksistere lengre. Jeg følte jeg hadde mistet hele meg. Hele min eksistens kollapset da jeg mistet bevegelsen min. Lenge tenkte jeg at jeg måtte bli kjent med en ny person.
Og den nye personen fikk etter hvert også beskjed om at ryggmargsskadene var komplette. Men jeg skulle jo gå..?
500 000 kroner til stamcellebehandling og et brutalt treningsprogram ble satt i gang. Jeg skulle lære meg å gå på nytt som 30-åring. Jeg skulle simulere at jeg gikk. 6 timer om dagen. 6 dager i uka. 6 måneder i strekk. 666 – helvetesveien på ekte. Mine nærmeste var der, bidro til at jeg satte den ene foten foran den andre. Dag inn. Dag ut. Uten særlig bedring.
Jeg ville ikke tilbake igjen til det opprinnelige livet mitt. Følelsen av skam sto sterkt – og det handlet mye om at jeg tenkte manndommen min var borte. Jeg var vant til å være egoistisk – og å ha kontrollen. Kontrollen var borte. Egoet mitt var ikke det. Hvordan kommer skam ut på en egosentrisk og ukontrollert måte? Sinne. Hat. Selvforakt. Jeg skjøv mennesker unna og levde mye inne i mitt eget hode. Et hode som ble mørkere og mørkere. Og mindre og mindre håpefullt. Fant ingen glede lengre. Dypt deprimert, sa legene. Jeg ville helst ikke ha hjelp fra noen – og hvert fall ikke fra en psykolog.
Valget mitt der og da var at jeg ikke giddet mer. Av noen ting. Jeg levde kun i fremtiden – ikke lengre her og nå som jeg var så god på tidligere. Jeg hatet rullestolen og ønsket ikke å leve i den. Det sa jeg høyt også, fordi det var reelt for meg. Det ble på en eller annen måte dyrket i en mørkere og mørkere spiral, og jeg slet sånn med å komme meg ut av det.
Under perioden på Sunnaas, hadde jeg over en tid samlet tabletter og gjemt de unna i skapet mitt i leiligheten. En dag jeg lå på gulvet hjemme hadde jeg bestemt meg. Heldigvis kom min daværende kjæreste hjem. Hun reddet livet mitt! Heldigvis ble jeg utrolig trist og begynte å gråte, og da skjønte jeg at følelsene mine til de grader fortsatt var involvert. Jeg hadde ikke blitt likegyldig til livet som fryktet.
Etterhvert fant jeg ut de harde treningsøktene, grensene som ble pushet og adrenalinet jeg oppsøkte egentlig var en flukt fra det jeg hadde inni meg. Smerte gjennom trening bidro til å gi meg en balanse livet. Men etter ulykken måtte jeg i mye større grad bruke hodet; hvor kommer jeg fra, og hvem er jeg egentlig? En tøff barndom endte til slutt opp med at jeg måtte sette ord på ting. Snakke med de som sto meg nærmest – spesielt med pappa, som var mye voldelig mot mamma oppgjennom. Pappa opplevde også vold i hjemmet og krig som barn. Jeg utøvde vold i kontrollerte og rettferdige former gjennom MMA – et brudd med tidligere maskuline generasjoner før meg.
Dette ønsket jeg å prate med en psykolog om – og det hjalp mye. Heldigvis er de destruktive tankene og depresjonene borte den dag i dag. Jeg har akseptert situasjonen. Jeg har på mange måter kommet sterkere og klokere ut av situasjon som der og da føltes håpløs. Hver dag jobber jeg med å bryte mine negative mønstre, leve her og nå og bry meg om de viktige tingene i livet. Og ikke minst lære meg å være litt alene – fordi jeg har godt av det.
Jeg er fortsatt den samme personen, men med litt andre og viktigere verdier enn tidligere.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
