Det startet som det ofte gjør i gjengen min – et par øl, en sak og meninger uten filter. Barndomsvennene og jeg, født og oppvokst på Oslo øst, slengte ut den ene påstanden etter den andre. For ikke lenge siden publiserte NRK en artikkel om unge med minoritetsbakgrunn som forlater Norge fordi de aldri helt har følt at de hører til, selv om de er født her.
De flytter visst til foreldrenes hjemland. Til steder som Dubai, hvor de slipper å forklare troen sin. Eller til India, som har fått fornyet selvtillit. Steder der de slipper å bevise hvorfor de hører til.
En studie fra 2024 viser at norskfødte innvandrerbarn føler seg mindre akseptert i samfunnet enn foreldrene deres. En artikkel på nrk.no diskuteres heftig. Den forteller at det er ikke de mest marginaliserte som reiser. De som reiser har utdanning, nettverk og alle valgmuligheter i Norge. Dette er forbildene som andre med innvandrerbakgrunn skal se på, og etterligne.
Norge gir trygghet, struktur og muligheter. Men samfunnet kan gi deg en følelse av at du er en gjest, uansett hvor lenge du har vært her. Uansett hvor norsk du føler deg. Og hvis du våger å si det høyt – da blir det bråk.
«Hvis det er så ille her, hvorfor drar de ikke bare?» Vel. Nå gjør de nettopp det. De sa til faren min at han skulle dra tilbake der han kom fra. Han gjorde ikke det. Men kanskje barnebarna hans gjør det? Ikke fordi de ikke vil elske Norge, men fordi de vil forvente at Norge elsker dem tilbake.
Noen kan se på utvandrerne som utakknemlige. At det de gjør er et svik. Forskningen viser at det handler om noe helt annet. Den beskriver en form for utmattelse. En langvarig kamp for å høre til, og følelsen av at kampen aldri kan vinnes.
Jeg klarer meg, fordi jeg har vokst opp med rasisme. Jeg vet hvordan man navigerer. Jeg er krysskulturell og plukker det beste fra begge verdener. Men de brune barna mine? De som har vokst opp som norske, med norske referanser, norsk språk og norske venner? De møtte på fordommer før de var gamle nok til å forstå dem. Og de har mer i vente. Jeg kommer fortsatt til å si til dem at de er norske. Men hvordan omgivelsene former deres tilhørighet kan jeg ikke alltid styre.
Dette er ikke et identitetsspørsmål. Det er et strategisk spørsmål. Norge mister brobyggere. Mister folk som kan bevege seg mellom verdener fordi de forstår både det norske og det globale. Vi kan miste kulturkompetansen til å bygge nye broer i samfunnet vårt og mot verden der ute.
Så hva gjør vi? Jeg vet ikke nøyaktig hva som må til. Men jeg vet at vi må slutte å late som om alt går av seg selv. At fellesskapet skjer automatisk, bare man gir det nok tid. Det gjør det ikke.
På et tidspunkt stoppet debatten. Vi kalte vår etnisk norske venn for rasist, en intern spøk vi har. Den parerte han elegant. «Hvordan kan jeg være rasist? Ølen jeg elsker er jo brun. Men jeg ække så gla’ i Guinness, den blir for svart for meg.»
Vi lo en befriende latter, som et slags punktum. For denne gang.
Fotokred: Anton Soggiu /BAO.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
