Min aller første flybillett er limt inn i albumet hjemme. På kvelden 27. november 1991 dro mamma, pappa, storesøster og jeg fra Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Vi fløy via Frankfurt til Fornebu og videre til Bergen. I luftlinje er det drøyt 9 000 kilometer, men avstanden var på mange måter større. Etiopia på den tiden var preget av 17 år med borgerkrig og hungersnød.
Jeg var bare noen måneder gammel den novemberdagen. Nøyaktig fødselsdato er det ingen som vet, for jeg ble funnet på gaten og tatt med til et barnehjem. Jeg vet ingenting om mine biologiske foreldre og har heller aldri hatt noe stort behov for å finne ut mer om dem. Hvorfor jeg ble forlatt på gaten, vet jeg heller ikke, men jeg har alltid tenkt at det var for at jeg skulle få en bedre hverdag enn hva mine biologiske foreldre kunne gi meg.
Fra flyplassen i Bergen gikk turen 44 kilometer nordover til Nordhordland, og langs Osterfjorden til den lille bygden Ostereidet. Det er et slikt sted hvor alle kjenner alle. På 17. mai er det flere som går i toget enn som ser på. I en fjellside der vokste jeg opp, med en utsikt folk bare kan drømme om.
Flybilletten til Norge ble min gullbillett. Med den fikk jeg tilgang til alt det som barn som blir rammet av krig, ikke har: til å få lære, leke – og leve i fred, rett og slett.
Jeg har alltid vært ekstremt takknemlig for oppveksten i Norge. To fantastiske foreldre. En storesøster som var så stolt og glad at hun holdt på å sprekke. En lang rekke familiemedlemmer som sto i kø for å ta meg imot. Et trygt og godt hjem med trygg økonomi. Alle bonusene som følger med for alle som er så heldige å vokse opp i dette landet: gratis skolegang, tilgang til høyere utdanning, rent vann i springen, gratis helsehjelp når vi trenger det. Og, ikke minst, fred. Dette er mye, mye mer enn et underernært gatebarn kan komme på å drømme om.
Kanskje kan du se meg for deg, der jeg satt hjemme ved kjøkkenbordet på Ostereidet med en brødskive i hver hånd. Min største bekymring var hvilken av dem jeg skulle spise først. Jeg var som en hvilken som helst annen privilegert unge. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg bare nesten var som alle andre.
Et utdrag fra boken min «Kampen for tilhørighet»
En fotballkamp jeg husker ekstra godt, var på kunstgressbanen på Ostereidet, ti minutter med bil hjemmefra. Typisk høstdag, overskyet med litt regn og vind, men ikke verre enn at du klarer å holde varmen bare kroppen er i bevegelse.
Mamma var med og så på – hun var ofte det. Det nærmet seg kampstart, og alle var litt rastløse etter å komme i gang. Så skjedde det noe. Flere voksne sto rundt dommeren, de pratet og pekte. Det var meg de pekte på. Følelsen jeg hadde i kroppen da? Nå igjen, tenkte jeg.
«Denne kampen starter ikke før han der har vist legitimasjon,» hørte jeg treneren til motstanderlaget si. Han var høylytt, så det var ikke vanskelig å få det med seg. Dette var heller ikke første gang noe slikt skjedde. Det var muligens derfor mamma ofte var med. Ikke bare for å se meg spille kamp, og feire eller trøste alt ettersom, men også for å kunne bekrefte at jeg fortsatt var like gammel som lagkameratene mine.
Men denne gangen hjalp det ikke. Treneren på motstanderlaget ga seg ikke, selv om mamma snakket med ham. Han krevde at hun måtte bevise at jeg var så gammel som hun sa: «La meg få se leg!»
«Det er ikke aktuelt,» sa hun. Hun var helt rolig, men jeg hørte at hun var sint. Det var noe i måten hun var rolig på. Hvis hun hadde snakket til meg med den stemmen, hadde jeg skjønt at jeg var i skikkelig trøbbel. Men treneren sto på sitt.
Mamma satte øynene i meg og sa: «Du skal spille, Daniel!» Så kjørte hun hjem for å hente legitimasjon.
En tolvåring vil passe inn, ikke sant? Jeg ville jo bare spille kamp. Men fordi jeg var med, måtte begge lagene stå der og vente. Jeg merket hvor ubehagelig spillerne på motstanderlaget syntes det var. De var flaue over treneren sin. Jeg var vel både flau og sint, men prøvde å være kul.
Dommeren gjorde ikke noe, men han var ganske ung. Det kan ikke ha vært lett for ham å håndtere en så sint voksen mann. Når til og med mamma måtte gi seg, liksom – hun som var plattformsjef og ikke lot seg pille på nesen.
Da mamma kom tilbake, gikk hun bestemt rett bort til treneren på motstanderlaget og rakte ham passet mitt. Ikke ett ord, hun bare så ham rett i øynene. Så ble kampen blåst i gang, som om ingenting hadde skjedd.
Det som er så rart, er at jeg bare var en liten pingle. Ikke spesielt høy og kraftig. Mange på laget mitt var mye større enn meg. Dessuten visste alle hvem jeg var. Det var ingen andre med mørk hud i hele bygden. Jeg skjønte ikke hvorfor det var akkurat jeg som måtte vise pass.
Bortsett fra at når lignende ting har skjedd mange nok ganger, skjønner du det jo likevel. Jeg hørte bare nesten til. Der de andre på laget først kunne konsentrere seg om kampen, og så om hvor kiosken var, måtte jeg være like opptatt av å huske pass som leggbeskyttere.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
