Jeg vokste opp i Porsgrunn, Norges største arbeiderby. Porsgrunn og Skien, Grenland, er Norges største industriområde. Alle i Porsgrunn er på en eller annen måte knytta til fabrikkene der. Hvert fall var de det da jeg vokste opp. Hvis du ikke jobba i skoleverket eller helsevesenet eller var politi, så jobba du mest sannsynlig på Hydro. Eller Norcem. Eller Union. Eller Rafnes. I den lyse lille verden jeg løp rundt i som åtteåring, jobba fedrene på fabrikk og mødrene i butikk. Sånn var det bare.
Men på midten av 90-tallet gjorde fabrikkanleggene store kutt, la ned hele avdelinger, og en hel haug med sluttpakker ble delt ut. De fleste av disse sluttpakkene ble kjapt drukket opp. Folk satt bare hjemme, drakk og var forbanna, og det var dårlig stemning i byen. En følelse av håpløshet, sinne og frykt.
Parallelt med dette innførte politikerne Reform 94, som gikk ut på at alle som skulle ta praktiske fag (og de var det strengt tatt mange av i Porsgrunn), måtte gjennom en obligatorisk teoretisk del. Det var selvfølgelig en grunn til at disse folka valgte praktiske fag i utgangspunktet. De var ikke lagt for å sitte på skolebenken. De skulle jobbe med hendene sine, slik fedrene deres gjorde, og slik fedrene deres hadde gjort før dem igjen. Men nå skulle plutselig alle ha muligheten til å ta høyere utdannelse seinere, hvis de fikk lyst. Men dette var arbeidsfolk – hva skulle de med høyere utdannelse? Ingen av dem ville ha høyere utdannelse.
Mange falt av og begynte med tull. Jeg så dette skje. Jeg var der. Jeg skjønte ikke noe av det, jeg var tretten, fjorten, femten år gammel og klarte ikke å sette det i sammenheng med noe. Men etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg mer av hvorfor så mange av de rundt meg gikk til grunne.
For samtidig som alt dette skjedde, kom Rohypnolen til byen. Det skylte innover Porsgrunn som en grønn flodbølge. Allerede på den tida var jeg i et miljø som sikkert kunne vært bedre. Vi røyka hasj, vi dreiv med faenskap, men det var på en måte også uskyldig, guttestreker. Vi var bøllete bare, ikke ekte kriminelle. Men da «hypperne» kom, skifta miljøet gir – eller drivstoff, jeg veit ikke. Alt ble liksom oktanfylt.
Nærmest over natta endra gutta seg fra småkriminelle pøbler til hardcore forbrytere. Nå var det snakk om alvorlige lovbrudd, sånne type lovbrudd du kan bli røska opp fra familien din og plassert på institusjon for. Og alt av drugs var greit nå plutselig – ikke bare bønne og flein fordi det var naturlig eller whatever, men pepper og knips, kola, syre – til og med heroin etter hvert.
Det gikk fort. Jeg klarte nesten ikke å følge med. Jeg visste heller ikke at komboen makka, bol og «hyppere» var den verst tenkelige kjemiske cocktailen du kunne putte i et menneske. Og det var akkurat det folka i min sirkel loka med: amfetamin, steroider og Rohypnol. Folk mista seg sjøl, ble annerledes, gærne, voldelige. Empatien forsvant, sammen med hensikten og håpet om å leve et normalt liv.
Mange av de jeg vokste opp med, finnes ikke mer. Nære venner og bekjente. De ble 15, 17, 22, 23 år gamle. Rakk ikke å utrette annet enn å ødelegge foreldrene sine for alltid. Blant dem var bestevennen min. Han var det nærmeste jeg har kommet en ekte bror – jeg har ikke søsken, han var det nærmeste jeg kom. Han gikk bort for åtte år siden, i august 2016. Meg og Sal var ikke på talefot det siste året av livet hans. Vi rakk aldri å rydde opp i greiene våre. Jeg rakk ikke å si unnskyld til han.
Og han rakk ikke å lese den første boka mi, som kom ut samme måned som han gikk bort, bare to uker etter. Det er sånne dumme ting jeg tar meg i å tenke på hele tida. Han rakk ikke å se den filmen. Han får aldri hørt den låta her. So what – faren hans må leve resten av livet med et vindblåst hull i hjertet.
Jeg vokste opp på Heistad, et sted i Porsgrunn som alltid har vært kjent for problemene sine. «Heroinstad» kalte de visstnok bydelen, så tidlig som på 70-tallet. Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble jeg raskt omgitt av folk uten håp og mening, uten framtid. Men i motsetning til dem hadde jeg interesser. Jeg var opptatt av rap og hiphop, sånn skikkelig. Jeg elska musikk og ord, og i ingen annen musikksjanger fins det flere ord enn i rap.
Rektoren på skolen min var gammel, 200 år nesten. Han var ikke interessert i oss elever. Han hadde brent opp kruttet og venta bare på pensjon. En dag gikk han også av med pensjon, og en ny rektor kom. 40 år gammel, våken, klar i blikket. På samme måte som med han gamle, tilbrakte jeg mesteparten av skoletida på kontoret hans.
Men det var noe helt annet å sitte der nå. Han nye rektoren hørte på meg, så meg. Han var den første voksne jeg følte jeg ikke ble sett skeivt til av. Alle hata oss jo – lærerne, politiet, foreldrene til elevene på skolen. Men han nye rektoren prata til meg som om jeg var et vanlig menneske. Ikke en pøbel eller forbryter. Han skjønte raskt at jeg hadde mer potensial enn jeg brukte, og at jeg var i veldig feil miljø.
Så han utviste meg fra Heistad og fikk meg flytta til en annen ungdomsskole i byen. Jeg tipper han ikke visste det da – eller kanskje gjorde han det, hva veit jeg – men det at han utviste meg, redda livet mitt. Han trakk meg liksom opp med rota og planta meg et annet sted, og der fikk jeg vokse sånn som jeg skulle. Jeg sier ofte at ungdomstida mi starta da jeg var seksten.
Jeg gikk siste semesteret av tiende på Kjølnes ungdomsskole. Fikk venner, ekte venner. Og dame. Jeg starta med graffiti og rap, og seinere tok jeg steget fra rapen og inn i prosaen. Begynte å skrive bok. Det var et stort steg, men jeg hadde tatt store steg før og var stø på beina.
Mange av ungdommene i Porsgrunn falt fra tidlig, allerede i tenåra. Andre tok det tid med, men nesten alle som døde, gjorde det av samme grunn. Når vi får nyheten om at en vi kjenner har slokna, sier vi ofte at Porsgrunn aldri helt slapp taket i han, eller at Porsgrunn vant. En stund holdt Porsgrunn på å beseire meg også. Men jeg kom meg helskinna fra det.
Eller, helskinna – jeg har mine arr, men jeg er over bakken hvert fall. Jeg puster og setter pris på dagene. Og det er det jeg sier når jeg står foran gravsteinen til Sal: Det gikk bra med meg, bror. Jeg lever. Jeg har dame, en sønn til og med. Du hadde elska han. Jeg forteller han historier om deg hele tida. Han veit du er den gærneste onkelen. Den kuleste onkelen. Jeg spurte han til og med her om dagen: «Hvem er favorittonkelen din?» – for han har mange. Og han sa: «Sal. Sal er favorittonkelen min.»
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
