«Jeg kommer til å bli mobbet av hele Norge.»
Det var det første jeg tenkte da jeg stilte opp i Tropp 3. Jeg sa det høyt også, rett foran kameraene. Ærlig talt var det en frykt jeg hadde båret på lenge. Men nå, når jeg ser tilbake, innser jeg at det var helt feil. I stedet for mobbing har jeg fått så mye støtte.
Jeg har aldri mottatt så mange fine kommentarer som jeg har gjort etter deltakelsen. Folk jeg aldri har møtt, har tatt kontakt for å fortelle at de ble rørt eller inspirert, og det har gjort noe med meg. Selvtilliten min, som en gang var på bunn, har vokst. For første gang på lenge klarer jeg å kjenne på stolthet. Og det føles utrolig godt å si det: Jeg er stolt av meg selv.
Fra bunnpunktet til noe bedre
Før jeg ble med i Tropp 3, var jeg på et veldig mørkt sted. Da var jeg på mitt aller verste – deprimert, lei meg, og jeg gråt nesten hver dag. Det føltes som om ingenting i livet hadde verdi. Depresjonen hadde fulgt meg i mange år, og det var vanskelig å se for seg en fremtid. Jeg meldte meg på sesong én også, men kom ikke med. Den gangen var jeg på et mye bedre sted.
Da jeg til slutt kom med i Tropp 3, var jeg fortsatt langt nede. Jeg var usikker på alt, hadde null tro på meg selv, og sosial angst hadde preget meg helt siden barndommen. Bare det å stå foran kamera var et mareritt. Men noe forandret seg underveis.
Jeg bestemte meg for å være ærlig. Hvorfor skulle jeg skjule det jeg kjempet med? Jeg visste at hvis jeg skulle få noe ut av opplevelsen, måtte jeg åpne meg. Og det hjalp. Det å dele, både med de andre deltakerne og foran kamera, ble en form for terapi.
Ikke tilbake til gamle Aleksander
Når jeg ser meg selv på TV i dag, føles det rart. Jeg ser en person som var så usikker, som overtenkte alt og fryktet hva andre mente. Men det er ikke meg lenger. Jeg har ikke gått tilbake til «gamle Aleksander», og jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal tilbake dit heller.
I dag bor jeg i Oslo sammen med kjæresten min og hunden vår. Jeg elsker fotball og prøver å finne min vei i livet, både personlig og profesjonelt. Det er fortsatt en prosess, men jeg har innsett at jeg kan bidra med noe viktig. Jeg har lyst til å hjelpe andre mennesker, enten ved å dele erfaringene mine eller bare være der for noen som trenger støtte. Det er noe jeg virkelig brenner for.
Jeg måtte også bryte ut fra mennesker som dro meg ned. Når du omgir deg med folk som ikke vil deg godt, er det umulig å ikke bli påvirket. Jeg skjønte at for å få det bedre, måtte jeg kutte kontakten med dem.
Aldri angret
Jeg valgte å trekke meg fra Tropp 3 fordi jeg var helt ferdig. Jeg hadde ikke mer å gi, og det føltes riktig å ta den avgjørelsen. Noen har spurt om jeg angrer, men det har jeg aldri gjort. Jeg ga alt jeg hadde, og det å ha gjennomført det jeg gjorde, ga meg en mestringsfølelse jeg aldri hadde opplevd før.
Etter programmet har kjærligheten og støtten jeg har fått, vært uvurderlig. Det å vite at folk ser deg, forstår deg, og heier på deg, har vært en enorm hjelp. Jeg føler meg sterkere nå, både fysisk og mentalt. Hvis jeg kunne snakke til meg selv som 14-åring, ville jeg sagt én ting:
Ikke gi opp. Jeg vet det er tøft, og det vil bli tøffere før det blir bedre. Men det blir bedre. Du kommer til å smile igjen, selv om det virker umulig nå.
For ett år siden trodde jeg aldri at livet kunne snu. Nå ser jeg tilbake og vet at ting kan bli bedre, selv når det føles som mørkest.
Nå drømmer jeg igjen – om fremtiden. Om fem år håper jeg at jeg har en jobb jeg elsker, et hus på landet med kjæresten min, hunden vår, og kanskje noen barn. Det er drømmen. Men uansett hva fremtiden bringer, vet jeg én ting: Jeg skal aldri tilbake til mørket.
Jeg har det bedre enn noensinne. Og vet du hva? Det føles fantastisk.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
