PSYKOLOG CHRISTIAN SVERDRUP – MOBBING, UTENFORSKAP OG ENSOMHET

Før vi dykker ned i historien min er det noe jeg vil du skal ta med deg. Det koster å strekke seg mot håpet. Det koster å ta skrittene mot å få det bedre, men det koster utrolig mye mer i hva du går glipp av ved å trekke deg tilbake, gi opp og ikke delta.

I barnehagen var jeg på småbarnsavdelingen i to dager før jeg flyttet over til de store barna. “Den hvite tornado” kalte bestefar meg. Jeg var en liten gutt som boblet over av energi, noe som også gjorde at jeg skilte meg ut tidlig. Det var lett å vite hvor jeg var og hva jeg holdt på med.

Hopp fremover noen år til barneskolen, og jeg var fortsatt en tydelig skikkelse å se i skolegården. Jeg husker ikke hvordan eller hvorfor det begynte, men en gjeng på 5-6 gutter begynte å etablere seg som “de kule” i klassen. De var tidlig ute med å bestemme hvor resten av klassen sto i hierarkiet og jeg endte opp på bunnen. Som 7-8 åring har man ikke peiling på noe annet, så hva andre sier blir sannheten. Hverken læreren eller noen voksne plukket dette opp at noe var galt før vi var kommet i 3. Klasse. Da hadde det holdt på i 2 år.

Det hadde begynt i det små med erting og utfrysning, og når atferden ikke fikk konsekvenser for de kule gutta så økte det både i hvor ofte det skjedde og intensiteten. Jeg husker godt et friminutt de hadde presset meg inn i et hjørne på skolegården, spyttet på meg, dytta på meg og kalt meg mange stygge ting. Når klokka ringte og vi skulle gå til gymtimen så fortsatte han ene å slenge dritt til meg. Han gikk rett bak meg, mens de andre hadde gått i forveien. Jeg snudde meg rundt og slo ham i magen. Slaget var ikke hardt, men mer for å poengtere at nå var grensa nådd. Han begynte å grine og læreren kom løpende. Læreren kjeftet på meg og jeg fikk med brev hjem. Den dagen lærte jeg noe om meg selv den dagen: det var lov for andre å behandle meg som dritt og jeg hadde ingen rett til å ta igjen. Jeg har mange liknende minner om hva de gjorde og hvordan det gang på gang lærte meg at min verdi som menneske er null. Fordi jeg måtte jo være verdt ingenting om andre hadde lov til å oppføre seg ovenfor meg.

Etterhvert fikk foreldrene mine vite om hva som skjedde på skolen. Det førte til at foreldrene mine innkalte til møte med de andre foreldrene og inviterte også skolen. Ingen fra skolen møtte opp. Skolen ville ikke være med på noe samarbeid med begrunnelsen om at skolen hadde satt i gang egne tiltak for å håndtere mobbingen, og at de tiltakene var kjempe gode. Jeg kan ikke huske ett eneste tiltak de satte i gang med, faktisk husker jeg at alt bare fortsatte som før.

Siden skolen ikke gjorde noe, så tok foreldrene mine ansvaret selv og krevde møter med mobberne og deres foreldre. En familie om gangen. Her fortalte foreldrene mine mye om hvordan mobbingen plaget meg, og jeg fikk hjelp til å sette ord på noe av det selv også. Mobberne og foreldrene deres fikk klar beskjed om at de måtte ta imot det som ble sagt og at det ikke var noe alternativ å ikke delta på sånne møter. Møtene førte til at ting ble bedre i en periode. Jeg begynte til og med å leke med enkelte av dem som var med på mobbingen. Over tid begynte erting og utfrysning å komme opp igjen, og mobbing begynte på ny. Ny runde med familiemøter, forsoning og løfter om at mobberne skulle skjerpe seg og ikke gjøre det igjen. På mange måter tror jeg at familiemøtene var det beste som kunne skjedd, fordi jeg fikk håp om at det gikk an å ikke bare godta at andre er slemme med deg. Problemet var at mobbing over tid kom tilbake og fortsatte ut hele barneskolen. Derfor satt jeg igjen med en stor indre konflikt. På den ene siden fikk jeg en lærdom av det nytter å stå opp mot andre som gjør deg vondt, mens på den andre lærte jeg at det også ikke nytter fordi mobberne alltid finner nye måter å være jævelige på.

Mønsteret med mobbing, familiemøter og oppstart med mobbing igjen gjorde at jeg fikk kjenne mye og tydelig på opplevelsen av å bli forrådt. At andre lyver til deg og ikke er til å stole på. At andre vil deg vondt og de venter bare på rett tidspunkt å såre deg på. Det er et ganske dårlig utgangspunkt for hvordan jeg skulle se og forstå omverden. Jeg var heller ikke spesielt skoleflink og måtte bli 23 år før jeg fikk konstatert sterk dysleksi. Både faglig og sosialt har skolen vært en bratt oppoverbakke uten ende, og på ingen måter en arena jeg opplevde noe som helst mestring. Det var mest bare tortur.

Forsvaret mitt mot mobbingen utviklet seg på flere måter, noe jeg på daværende tidspunkt måtte for å overleve. Først måtte jeg alltid være på vakt for det minste signal på at nå kom faenskapet tilbake og de ville bli slemme med meg igjen. Konsekvensen av å alltid være på vakt er at ingenting lenger blir trygt. Hjernen har en lei tendens til å komme opp med grunner og bevis for at noe er farlig og skummelt. Det er også bedre å være føre-var og trekke seg unna, slik at man slipper det ubehag som man frykter der fremme. Jeg trakk meg mye tilbake på rommet mitt og gamet, og det ble et fristed for meg og noe jeg kjente mestring med. Samtidig kjente jeg også på at jeg satt der foran PCen fordi jeg ikke hadde noen andre alternativer.

For det andre hadde jeg lært at jeg ikke kunne ta igjen og forsvare meg. Så hva gjør man da, når noen tråkker over grensene dine og er slemme med deg? Jeg ble handlingslammet og bitter, fordi jeg hadde ingen andre måter å håndtere det på. Når jeg kjente på sinne, skam eller sårbarhet jobbet jeg hardt for å avbryte den emosjonelle reaksjonen og numme den bort. Dessverre er min erfaring at kroppen og hjernen ikke fungerer som et miksebord hvor man kan slå av volumet på noe man ikke vil høre på og skru opp volumet på det man vil ha mer av. Det fungerer heller som en stor lysbryter hvor du enten får alt eller ingenting. Lenge valgte jeg ingenting fordi jeg fryktet at det som ventet på meg nede i dypet av egne følelser bare var smerte og ensomhet. Når jeg sier ensomhet snakker jeg ikke om at man kjeder seg alene en lørdagskveld, men en dyp, eksistensiell nesten altoppslukende ensomhet av at det ikke er noen andre der ute som vil være med meg.

Problemet med å stenge ned følelser har flere kostander. For det første krever det sinnssykt mye energi for meg selv å alltid avbryte reaksjonene, skyve dem under teppet og prøve å glemme. Samtidig gjør det at andre mennesker også har vanskelig for å koble seg på meg, fordi vi trenger følelsene våre til å kjenne samhold og vi har noen form for felles prosjekt. Jeg oppleves som kald og fjern, og hvem vil vel være med noen som virker uinteressert og arrogant? Det fører til at andre kjenner en avstand som etterhvert blir til at de faktisk tar avstand og jeg blir alene.

På den måten endte det som var mine beste forsøk på å forsvare meg selv som en del av problemet. Noe jeg gjorde for å beskytte meg selv, men som fører til at jeg faktisk blir alene. Jeg måtte inn i 20-årene før jeg i det hele tatt klarte å kjenne på at jeg var skikkelig forbanna og rasende på dem som mobba meg på barneskolen. Jeg har nummet følelser lenge, alt for lenge. Å begynne å forstå hva følelser er, hva jeg skal med dem, og at følelser egentlig bare er kroppens måte å si noe om hvilke behov jeg har var helt nødvendig for meg å lære. Jeg måtte lære det fra bunnen av. Veien har vært lang med mange runder innom psykolog og ulike selvutviklingsprosjekter for å finne tilbake til meg selv.

Nå sitter jeg her i midten av tredveårene, er forlovet, har hund og er psykolog. Livet har ordnet seg, men det har kostet å komme hit. Det har bokstavelig talt kostet mange tårer, blod og svette. 

Til slutt vil jeg si følgende: hvis jeg kan, så kan faen meg du også.