Mitt navn er Aristote Buhendua, 20. Jeg er født i Trondheim og vokste opp med 2 søstre og en mor, uten far.
Da vi bodde i Trondheim flyttet vi mye. All flyttingen gjorde at jeg som barn aldri fikk tid til å bli kjent med andre barn og jeg lærte aldri hvordan jeg skulle knytte meg til andre barn heller. I tillegg ble jeg straffet hjemme på en måte som ikke er vanlig i Norge. Det gjorde at jeg ikke følte jeg hørte til noen plass.
Så flyttet vi til Stranda. En liten bygd vi kom til rett før jeg begynte i 1.klasse. Veldig tidlig i 1.klasse viste det seg at jeg hadde konsentrasjonsvansker. Jeg ble sett på som klassens klovn og ble fort dømt av medelever, lærere og foreldre. Folk så bare det dårlige i meg. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle være og oppføre meg rundt andre, så jeg var veldig fysisk. Når noen gjorde noe jeg ikke likte eller som såret meg, svarte jeg på samme måte som jeg selv hadde blitt opplært hjemme: med vold. Det utviklet seg fort i årene der. Det ble alltid en vits for folk rundt meg hver gang jeg skulle prøve å gjøre det som var riktig.
Da jeg gikk i 5.klasse tok jeg en beslutning om å ringe politiet på min egen mor fordi jeg så etter en utvei. Jeg sa «Jeg vil ikke at noe galt skal skje med henne», men ville samtidig formidle at noe ikke var rett hjemme: Det skjønte jeg på hvordan de rundt meg ble behandlet av de rundt dem.
På ungdomsskolen begynte jeg å ha kontakt med andre skoler og miljø. I tillegg fikk jeg et rykte på meg som «en man skulle holde seg langt unna fordi jeg gjorde så mye dumt». Jeg reagerte sterkt når folk sa stygge ting til meg. Det ble oftest håndtert med vold.
Noen år senere kom jeg likevel inn på bygg og anlegg på Borgund videregående skole. Når jeg kommer inn på skolen er ikke intensjonen å lytte til læreren eller gjøre det som man skal gjøre på skolen. Min intensjon var å få status og rykte. Skjønte ikke det på den tiden, men det var bare noe jeg følte jeg måtte gjøre. Jeg fant de folka som var i samme båt som meg. Der fant jeg fort tilhørighet.
Det å få et dårlig og fryktet rykte skjedde veldig fort. Så blir jeg introdusert til rus og drakk allerede veldig tidlig. I denne prosessen slåss jeg mye på byen som mindreårig grunnet min store usikkerhet og følelsen av å måtte bevise til meg selv og andre at jeg er «Han».
Foto: Mia Ytreberg, NRK
Barnevernet har vært i kontakt med meg siden 5.klasse og alltid prøvd og finne løsninger som å stikke på leir, ha kontakt med støttekontakt som feks helsesøster osv. Ingenting funket.
Så fikk jeg tilbudet om jeg vil møte Lars Even. De sa han var flink med ungdom som har utenlandsk bakgrunn og generelt med ungdom med samme bakgrunn som meg. Jeg takket ja og gikk med på å møte Lars Even og familien. Opplevde noe jeg ikke hadde opplevd før. En omsorg og kjærlighet som et barn trenger for å føle seg trygg og sett. Det startet først bare med middag 2 ganger i uken og hjelp med skole oppgaver. Så endte det med at jeg var der så å si hver dag.
Jeg følte meg sett, som med tiden fikk meg til å ville forandre meg og slutte å være i det miljøet jeg hadde kommet meg mye lenger inni en det som var planlagt. Det var en lang prosess der jeg gjorde feil gjentatte ganger. Men det som var virkelig viktig: Lars Even og hans kone Randi mistet aldri troen på meg. De dømte meg ikke for mine feil, men aksepterte meg for den jeg var.
Til slutt tar jeg en helomvending når jeg fyller 18 år. Jeg blir introdusert til boksing av Lars Even. Jeg med sterkt konkurranseinnstinkt sier ja til å prøve. Jeg ville prøve det ut for å teste ut hvem jeg virkelig var. Hvordan jeg reagerer under press og når ting er skummelt men likevel gjøre det. Der fant jeg min plass. Jeg tok med tankegangen man har i boksing: konsekvens for de feilene man gjør i ringen. Jeg ble hekta på sporten og verdiene, tok det med meg ut i det offentlige. I dag satser jeg for fullt på boksing. Jeg mentor for de som har havnet utenfor og hjelper de med å bli sett og med å få de tingene jeg ikke fikk da jeg var i det miljøet. Jeg tar de meda på aktiviteter som boksing.
Foto: Mia Ytreberg, NRK
Gjennom oppveksten holdt jeg aldri noen presentasjoner foran klassen, såvidt foran 1 lærer. I dag, med tankegangen om å gjøre det man er redd for – fordi da vokser man- har jeg holdt foredrag foran flere tusen folk, alt ifra skoler, politikere og 300 politifolk.
Forholdet mellom meg og min mor og familie i dag er bedre en noen gang. Jeg elsker henne og er ekstremt takknemlig for relasjonen vi har fått.
Det vil jeg bare takke Gud for❤️🙏 Amen
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
