FRODE FRANTZVÅG – PARANOID SCHIZOFRENI

Jeg husker det som om det var i går – den lyse, lovende sommerkvelden i 1999. Jeg var 23 år gammel, full av håp og drømmer, og hadde nettopp begynt å utforske livet som student i Oslo. Som en ung markedsføringsstudent var jeg på vei mot en lysende fremtid, overbevist om at verden lå for mine føtter. Men på et øyeblikk ble alt jeg hadde kjent og elsket revet bort fra meg.

Den kvelden gikk jeg til sengs som en bekymringsfri student, og våknet opp til en virkelighet jeg ikke lenger kunne kjenne igjen. Noe dypt inne i meg skiftet – et mørke som sakte, men sikkert, begynte å overta tankene mine. Dette var starten på en uventet reise som skulle føre meg inn i 18 år med schizofreni, en diagnose jeg aldri kunne ha forutsett, men som skulle definere store deler av mitt voksne liv.

Paranoid psykose er en tilstand som medfører en uriktig oppfatning av virkeligheten. Symptomer kan være mistenksomhet, mistillit, at man tolker handlinger fiendtlig eller foraktfullt, og er følsom for krenkelser.

NHI

Fra virkelighet til mareritt

Jeg flyttet hjem til foreldrene mine på Frei, et lite, trygt samfunn der jeg håpet å finne tilbake til den roen jeg hadde mistet. Men det som skulle være et midlertidig pusterom, ble raskt en kamp for min egen forstand. Foreldrene mine, desperate etter å hjelpe, tok meg med til tankefeltterapi, en behandling som var like merkelig som den var fascinerende. Jeg visste ikke om det hjalp eller ikke, men jeg klamret meg til alt som kunne gi en illusjon av kontroll.

Dagene ble til uker, og uker til måneder. I løpet av denne tiden merket jeg at noe i meg begynte å forandre seg. Paranoiaen snek seg sakte inn, som en tyv i natten. En usynlig fiende, alltid til stede, og alltid i skyggene. Jeg kunne ikke lenger stole på mine egne tanker. Mamma og pappa merket også endringen. De så hvordan jeg gradvis trakk meg tilbake, ble mer innesluttet og deprimert. Jeg røyka sigaretter som en slags flukt, en midlertidig pause fra det stadig voksende mørket som tok over sinnet mitt.

En dag, mens jeg gikk mot kjøkkenet, ble jeg plutselig overveldet av en skrekk som ikke hadde noen logisk forklaring. Jeg var overbevist om at noen ventet på meg i skogen, klar til å skyte. Det var som om hele min verden, som tidligere hadde vært fylt med muligheter og lys, nå var overskygget av en mørk og ondartet kraft som truet med å ødelegge alt.

Denne frykten var ikke bare i hodet mitt. Den tok fullstendig over kroppen min, forvandlet den til en tilstand av konstant alarm. Jeg begynte å høre stemmer, ikke av den vennlige typen, men høye, dominerende stemmer som beordret meg rundt som en marionett. «Løp!» skrek en stemme en dag, og før jeg visste ordet av det, løp jeg rundt på jordet i full panikk, desperat ropende etter pappa.

Jeg husker den dagen som en av de verste i mitt liv. Jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv og følte at det eneste som kunne redde meg var å flykte. Men hvor kunne jeg flykte til? Jeg var fanget i mitt eget sinn.

Kampen for å overleve

Situasjonen ble uholdbar. Panikken overmannet meg fullstendig, og foreldrene mine innså at jeg trengte hjelp – og det raskt. Vi hastet til sykehuset, med naboene våre løpende etter oss, for å få medisiner som kunne roe ned stormen i hodet mitt. På veien dit var tankene mine kaotiske, og da vi kom til Løkkemyra, var jeg nær ved å gi opp. Men skjebnen grep inn i form av en tom sykebil fra Bergan sykehjem. Jeg kastet meg inn i bilen, hvor jeg ble møtt av en mann som prøvde å snakke meg til ro. Han spurte om navnet mitt, om hva som plaget meg, men jeg kunne knapt svare. Jeg trengte Zyprexa – fort.

På sykehuset ble jeg lagt i en seng, men alt føltes som et virvar. Jeg kunne ikke tenke klart, jeg kunne ikke puste ordentlig, og kroppen min reagerte som om den var under angrep. De ville gi meg vann intravenøst, men bare tanken på det gjorde meg suicidal igjen. I desperasjon kastet jeg av meg alle klærne og sprang naken rundt på sykehuset, desperat etter en utvei, noe som kunne gi meg ro. Da jeg endelig fikk Zyprexa, falt den først på gulvet, men jeg fikk den i meg til slutt. Det var som om jeg endelig fikk et øyeblikks fred.

Men freden var kortvarig. Jeg ble fraktet til Hjelset psykiatriske sykehus, en plass som skulle bli mitt hjem i en periode jeg knapt husker noe av. Men følelsen av frykt, den husker jeg godt. Jeg ble lagt inn på lukket avdeling, og det store rommet jeg ble plassert i, føltes mer som et fengsel enn en plass for helbredelse. Jeg følte meg som en fremmed i min egen kropp, konstant redd for å miste den lille kontrollen jeg hadde igjen.

En kveld, da alt føltes som det mørkeste det kunne bli, ble jeg lagt i reimer av seks voksne menn. Det var en av de mest ydmykende og skremmende opplevelsene i mitt liv, men samtidig – i en merkelig vridning – gav det meg også en følelse av kontroll. Jeg var bundet, ja, men jeg var også beskyttet, både fra meg selv og fra de krefter jeg ikke kunne forstå.

Vendepunktet som forandret alt

Tiden på Hjelset var preget av ensomhet, kamp og en overveldende følelse av håpløshet. Jeg var der i tre uker, men hver dag føltes som et år. Jeg måtte kjempe for hvert åndedrag, for hver tanke, for hvert minutt. Men det var også her jeg fikk diagnosen Paranoid Schizofreni. I stedet for å bli knust av det, følte jeg en slags lettelse. Jeg hadde endelig et navn på det som hadde hjemsøkt meg. Det var ikke bare meg – det var en sykdom, en fiende jeg kunne kjempe mot.

Min terapeut forklarte at jeg hadde både positive og negative symptomer på schizofreni. Jeg opplevde hallusinasjoner, vrangforestillinger, og en følelse av følelsesmessig nummenhet. Jeg trakk meg tilbake fra alt og alle, ble apatisk og mistet evnen til å tenke abstrakt. Angst var en konstant følgesvenn, og de prøvde mange ulike medikamenter for å finne noe som kunne hjelpe.

Etter utskrivelse fra psykiatrisk sykehus startet en ny fase i mitt liv. Jeg måtte akseptere at livet i Oslo var over. Min mor, som alltid har vært min støtte, sa det rett ut:

«Du får ikke tilbake det gamle livet ditt der.»

Det var hardt å høre, men også nødvendig. Jeg innså at jeg måtte starte på nytt, i Kristiansund. Jeg måtte bygge et nytt liv, med de brikkene jeg hadde igjen.

En ny begynnelse

Et vendepunkt kom da jeg deltok på et arrangement på verdensdagen for psykisk helse i 2014. En foredragsholder snakket om viktigheten av å bruke sin egen historie til å hjelpe andre. Denne tanken satte seg fast i meg. Kunne min historie, all min smerte og kamp, være til hjelp for andre? Kort tid etterpå spurte en ansatt på dagsenteret for psykisk helse i Kristiansund om jeg ville holde foredrag. Jeg var usikker, men tanken begynte å modne.

Jeg bestemte meg til slutt for å si ja, og det ble et av de viktigste valgene i mitt liv. Jeg begynte å lage foredragskort, få min historie ned på papiret, og forberede meg på å dele den med andre. Det var ikke lenger bare mine indre demoner – det ble et produkt, en historie jeg kunne bruke til å inspirere andre.

Å være åpen om sykdommen min ble et vendepunkt. Det var som en dør som åpnet seg mot en ny verden, der jeg ikke lenger trengte å bære alt alene. Jeg startet med å dele tankene mine på Facebook, og responsen jeg fikk, var overveldende. Kommentarene, støtten, kjærligheten – det var alt jeg trengte for å forstå at jeg ikke var alene.

Å finne veien tilbake

Med tiden begynte flere ting å falle på plass. Jeg fikk en jobb hos Varde AS som markedsfører, en rolle som ga meg en følelse av normalitet, av å bidra, av å være til nytte. Dette var ikke bare en jobb; det var en måte å bygge opp igjen selvtilliten på, en stein for stein, til jeg igjen kunne stå støtt på egne bein.

Jeg ble også medlem av en livsstilsklubb i Kristiansund, der jeg fant tilbake til en fysisk og psykisk balanse. Jeg mistet over 20 kg, sluttet å røyke, og fant nye måter å håndtere stress på. Dette, kombinert med den emosjonelle støtten fra familie og venner, gjorde meg i stand til å se fremover igjen.

Ja, jeg har fortsatt symptomer. Ja, det er dager hvor det er vanskelig. Men jeg har lært å leve med det. Medisinene hjelper meg å holde ting under kontroll, og en stabil hverdag gir meg struktur og ro. Det viktigste er at jeg har funnet tilbake til meg selv, at jeg nå lever hver dag med en følelse av håp.

Jeg lever nå for å gjøre en forskjell. Ikke bare for meg selv, men for alle som kjemper sin egen kamp. Min historie er min styrke, og ved å dele den, håper jeg å gi andre mot til å fortsette kampen. Det er ikke lett, men det er mulig. Hver dag teller, og det er i dag som er viktigst.