AXEL FRØNES – ADHD SOM VOKSEN

Langt, brutalt ærlig og litt utleverende innlegg.

Nå er det sikkert mange som setter meg i en bås der TikTok-trender har påvirket mennesker og hva de tenker. Derfor krever det enormt mye å skal fortelle…. For det er IKKE TikTok som er grunnen til mitt liv og hvordan jeg endte opp med et svar på hvem jeg er. Men han lille gutten inni meg er veldig redd for hva folk skal si. Er det lov å spørre om at om du ikke har noe fint å si, hold det for deg selv? Så. Her kommer det. 

I voksen alder har jeg brukt mye energi på å prøve å finne ut hvorfor jeg havna i et mørkt helvette, hvorfor jeg har følt meg så dum, så udugelig til alt annet enn musikk, hvorfor jeg ikke har klart å styre en eneste følelse. Jeg har grubla på mye jeg ikke får svar på, grubla på mye jeg ikke får gjort noe med. Jeg har også analysert meg selv fra liten gutt igjennom skole, ungdom i skole og sosiale sammenhenger, student og ikke minst som voksen,  samboer og pappa. Som liten brukte jeg all min tid på å sørge for at relasjonene jeg hadde var «ok». Passa på at det ikke var noe kluss mellom meg og vennene mine, lærerne, foreldrene mine. Problemet her er jo at alle, naturlig nok, er forskjellige. Jeg var én type fyr sammen med h*n, én ny type sammen med h*n osv. En fulltidsjobb for hodet. Ble det krøll i en relasjon raste livet mitt og jeg så ikke oppned på noe. Det er ÉN av tingene jeg har lurt på. 

I skolen følte jeg at jeg lurte alle sammen. Jeg HATA foreldresamtaler feks. der mamma og eller pappa var med, fordi jeg visste jeg fikk skryt. For alt. Jeg visste også at han fyren de får høre om her, han er det ikke sikkert de kjenner igjen.. 

Jeg ville ikke ha skryt for alt, fordi JEG visste at jeg ikke hadde gjort dette på en ærlig måte. Jeg kunne det heller ikke. Å skrive av lekser, ta skippertak sammen med noen som kunne faget og gode unnskyldninger om det ikke gikk som planlagt, var min strategi. Noen jobba hardt med lekser, jeg jobba minst like hardt, bare på en helt annen måte og det handla om å «lande» med føttene uten at noen skjønte at jeg hadde «lurt» meg unna. Jeg har ALDRI lest en bok. Det stopper etter et par setninger før jeg må starte på nytt. 

Jeg følte meg hele tiden rett og slett dum. Stakk uansett frem ansiktet mitt, som nå, med musikk, et fag jeg følte jeg mestret, så lenge det ikke var teori eller skriving. Spillingen, lyttingen, samspillet og all den kreative jobbingen elsket jeg. Da var det ingen «regler» annet enn at man skulle musisere og kommunisere med et språk jeg forstod. 

Det var liksom ingenting annet jeg følte jeg kunne.. 

10 år med dette. Kort fortalt. 

Plutselig var jeg ca 20 år og skulle studere. Jeg «jobba» akkurat likt her også. Forstod ingenting av det teoretiske, leverte inn skriftlige oppgaver som noen andre har gjort før meg bare for å få lov til å ta eksamen. Man skjønner jo hvor det bærer over tid. 

Her var det også fag jeg mestret. Nemlig de uten regler, men der jeg skulle bruke ørene, kroppen og hodet på å skape. Endte til slutt opp, etter nesten 6 år på en treårig utdanning, uten bachelorgrad, men med masse studielån. Jeg har vitnemål fra VGS og et bestått årsstudium i drama (Haha den kan jeg forklare senere). 

Som voksen har jeg følt meg utilstrekkelig. Jeg er ikke som de andre. Jeg har ikke hatt selvtillit nok til å bryte meg på «voksne» oppgaver. Ansvaret er overveldende og jeg trekker meg heller unna. 

Enkle og grunnleggende oppgaver har føltes som et forbanna ork og det har resultert i en del trøbbel, både for meg og andre. Jeg kan være heeeelt kjørt etter en dag uten å ha rørt kroppen… men hodet har jobba som fyyyy.. Klart man kan bli sett på som lat! Den ser jeg… men det er ikke hovedgrunnen til at jeg kollapser en ettermiddag etter en hel dag på rumpa….

Jeg ser alle feiltrinn jeg tar, men den delen av meg som ser det er ikke sterk nok til å stoppe de. Jeg har følt meg som en elendig pappa, fordi jeg har ikke svaret på så mye som jeg skulle hatt, har svikta, har ikke hatt overskudd og har «rota» bort flere år med depresjon og selvmedisinering… Som voksen og med deler av et ansvar for jobb, barn, hus og hjem er det tungt å ikke ha mulighet til å styre følelser. 

Små bagateller blåser seg opp inni meg og kan vare i mange dager, mens andre bruker 30 sekunder på å skjønne at «dette er det bare å drite i». Det har jeg alltid drømt om å kunne, men det har vært umulig. 

Jeg har drømt om å kunne gjøre det andre får til, som tydeligvis er meningen at alle skal kunne. Jeg har drømt om å kunne ting som MANNFOLK «skal» kunne… jeg har fantasert om å ha et yrke der jeg kan vise til resultat hver dag, fremgang hver dag, som feks en snekker som lager noe for andre som de kan bruke, som er nyttig, som de ser blir mer og mer ferdig for hver dag. Praktiske ting liksom. Jeg har drømt om å være istand til å sette meg ned og skru av hodet, som mange sier at de gjør for å slappe av. Jeg har drømt om å finne svar. Hodet mitt har alltid vært fult av bekymring, angst, dårlig selvbilde og samvittighet, og en evne til å tolke ansikter og kroppsspråk for så å vite lenge før det smalt at det skulle smelle. Nei, det blir for mye å skrive. Jeg trenger flere innlegg om alt dette. 

Et helt liv med litt vondt i samvittigheten og i magen uten å ha snakka med NOEN, satte til slutt dype spor, og jeg endte i en veldig tung og vond depresjon som forandra meg. Både positivt og veldig negativt. Man blir ikke den samme etter at man har kjent på kroppen hvordan det er å ha bestemt seg for å dø… men heldigvis for meg ikke komme i mål. Det er noe som skjer med innsida. Etter mange runder her og mange runder der fikk jeg til slutt konstatert noe som ALDRI har vært i min villeste fantasi. Nemlig ADHD, men med H’en inni og ikke utapå…… Glad for å finne svar, glad for at jeg NÅ som 34-åring kan akseptere han lille gutten som prøvde så godt han kunne for å ikke falle hardt, akseptere ungdommen Axel som aldri greide å forstå det de andre forstod, akseptere at jeg ikke prata med noen på tross av alt, akseptere at jeg drakk for mye alkohol for å finne ro, akseptere at jeg ikke fikk gjort det jeg lovte og skulle til riktig tid, akseptere at jeg var og er «annerledes». Hvis annerledes er det riktige ordet. Jeg vet ikke. 

Den stille gutten, som ikke alltid var stille, men som holdt stilt om alt som føltes uforståelig fikk noen svar etter at potensielt halve livet har gått. Det er aldri for seint, og jeg er glad for at jeg var nysgjerrig på meg selv. Glad for at jeg har folk rundt meg som passa på når jeg egentlig bare ville dø. Glad for at jeg lever og kan skrive dette uten å føle meg DUM. Det er MYE mer å si her, og jeg burde gått enda litt dypere inn i hva dette er og hvordan det føles, men dette får være nok for denne gang. 

Nå fikk jeg skrapa overflaten litt og det kjennes ok ut og skulle fortelle noe som jeg egentlig skjemmes over. Ikke at jeg har fått noen bokstaver, men historien i seg selv. Det er en mislykka, men samtidig veldig suksessfull gutt…. Fordi det ble en livsstil å få dette til å funke… Om du skjønner? 

Nå aksepterer jeg at jeg har 2 i norsk, men har gitt ut bestselgende bøker og mange låter, samtidig som jeg kan føle stolthet uten å må lyve om hvilken bok jeg har lest i sommer, eller at jeg ikke kan en PØKK om litteratur… hjelpes. Nå sa jeg det. Jaja. Fuck it!! MAN FÅR TIL DET MAN VIL MAN VIL DET NOK. 

Karakterene er ikke deg, det er et tall som kanskje ble satt en dag du var redd, trist, bekymra eller rett og slett deprimert og demotivert. 

Misforstå meg rett, man skal ikke sluntre unna, men ikke la det styre livet ditt. Du er god nok! Og du kan nok til å klare deg uansett. Jeg lover!!  

Takk for at du leste! Nå skal jeg gjemme meg litt bak ei pute ellerno og forsøke å ikke angre på hele greia.. Ha en fin dag!