KRISTIAN ROSTEN – REISEN FRA KRISTINA TIL KRISTIAN

Jeg hadde en fin oppvekst på et lite sted, omtrent én time fra Kristiansand på Sørlandet. Den gode oppveksten skyldtes i stor grad en støttende familie og følelsen av fellesskap. 

Fellesskapet jeg var en del av, var på håndballbanen. Håndball ble på mange måter min identitet, der jeg opplevde mestring, tilhørighet, samhold og glede. Fra tidlig av har jeg alltid vært interessert i idrett. Jeg har en eldre bror som jeg alltid har sett opp til enormt. Det han gjorde, ønsket jeg også å gjøre. Det dreide seg stort sett om fotball og håndball.

Da jeg var 10 år, var jeg fysisk på linje med gutter i alderen 11-12 år. Derfor foretrakk jeg å spille med dem i stedet for jenter på min egen alder. Her opplevde jeg en tilhørighet som jeg senere skulle savne stort, nemlig følelsen av å være en del av gutta.

Rundt 12-13 års alderen begynner gutter og jenter å skille seg litt fra hverandre, både interesse- og fysikkmessig. Før puberteten hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye på at jeg var annerledes. Jeg hadde et maskulint utseende, men et jentenavn – det var det eneste jeg hadde reflektert mye over. Flere ganger stilte jeg meg selv spørsmålet «Hvorfor heter jeg Kristina, og ikke Kristian?».

Med alle pubertetsforandringene som skjedde med kroppen, var det her problemene skulle komme. Etter hvert så jeg meg selv i speilet og kjente ikke meg selv igjen. Tanker som «Jeg skal ikke få pupper og større hofter, hvorfor skjer dette, og hvorfor føler jeg det slik?» var noe jeg kontinuerlig hadde i tankene gjennom alle tenårene.

På grunn av min kraftige fysikk utmerket jeg meg tidlig som en dyktig håndballspiller. Jeg var høy, sterk og hadde stor kreativitet på håndballbanen. Da opplevde jeg tidlig at når jeg gikk ut på banen, forsvant mange av bekymringene mine, i hvert fall for et par timer. Jeg begynte å bruke trening mer og mer som en demper på det jeg følte innvendig. Utenfor trening følte jeg at jeg mistet mer og mer kontroll, så for å få den tilbake var det rett og slett automatikken som ble redningen – automatikken i bevegelsene, leken og konkurransen. Jeg slapp alt annet når jeg hadde håndballen i hånda.

Da jeg derimot skulle tilbake på jentelaget i 13-års alderen, støtte jeg stadig mer på det mest ubehagelige som satt innerst i meg. Det var mange flere spørsmål knyttet til hvorfor jeg så ut som en gutt, hvorfor jeg hadde et jentenavn, men så ut som en gutt. Trenere gikk så langt som å nekte meg å spille fordi de var helt overbevist om at jeg var en gutt. Det var også utallige stopp på vei inn til jentegarderoben, for deretter å bli henvist til guttegarderoben. Hver gang jeg støtte på noe slikt, stakk det til i brystet og i magen, fordi jeg visste innerst inne at de på mange måter hadde rett.

Jeg lærte meg å leve med det, gi litt blaffen og bare fokusere på det jeg var god på. De neste 5 årene var alt jeg tenkte på å spille håndball og bli så god som mulig. Da jeg var 17 år, flyttet jeg til Larvik for å spille der. Jeg husker fortsatt følelsen av å gå inn i hallen og se bort på mine største forbilder – mennesker jeg hadde sett opp til hele livet. Plutselig skulle jeg trene med dem, og det føltes helt surrealistisk. Det første året mitt i Larvik var veldig bra; ting fungerte på banen, og da hadde jeg det veldig fint der. 

De neste to årene var preget av mange skader. Mye tid ble tilbrakt på sidelinjen, hvor stadig spørsmålet dukket opp: «Hvem er jeg utenfor håndballbanen?». Det kom til et punkt hvor hodet ikke ville akseptere å være på sidelinjen med skader lenger. Derfor bestemte jeg meg for å avslutte håndballkarrieren og starte på studier. Dette var en av de tyngste avgjørelsene jeg noen gang hadde tatt – å gi slipp på demperen og på en av mine aller største drømmer.

Veien til å finne ut hvem Kristina var utenfor håndballbanen begynte med studier i osteopati. Etter 4 års utdanning er jeg nå osteopat og jobber som muskel- og skjeletterapeut. Her lærte jeg stadig mer om hvordan kroppen henger sammen og fungerer. Jeg ble mer selvbevisst over min egen kropp og begynte å lytte mer nøye til hva den prøvde å fortelle meg.

Vinteren 2020 var første gangen jeg merket ubehag i brystet i form av stikkende smerter. Det var ganske likt det jeg hadde opplevd tidligere, for eksempel når noen sa at jeg så ut som en gutt eller stoppet meg på vei inn i jentegarderoben. Det som var annerledes, var varigheten. Det ubehaget jeg følte nå, forsvant ikke. Det varte i lengre perioder, og så forsvant det i andre perioder. Trykket og varigheten eskalerte over tid, og det fortsatte slik helt til vinteren 2022.

Januar 2022 var et stort vendepunkt i livet mitt. Veien gikk fra å finne ut hvem Kristina var utenfor håndballbanen til å finne ut hvem Kristian er. Trykket i brystet eskalerte, og jeg følte at jeg ikke fungerte i hverdagen. Jeg følte meg ikke som meg selv, men klarte fremdeles å sette på meg en maske. Helt til slutten av måneden, hvor jeg opplevde tre til fire panikkanfall i uken gjennom hele januar. Til slutt sa det bare stopp, og jeg fikk en intens følelse som sa: «Jeg må bare si det til noen, jeg må få det ut».

Neste dag fikk jeg besøk av en venn som har vært med meg store deler av mitt liv. Hun har stått ved siden av meg i mine aller største øyeblikk, samt mine største nedturer. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, vet hva slags fordommer jeg har blitt utsatt for fra bygda jeg er oppvokst i, og jeg visste at hun hadde andre venner som også er trans. Jeg følte meg alt annet enn trygg, men det var ingen andre utveier enn å fortelle min største hemmelighet.

Hundre kilo lettet av skuldrene mine. Smerten i brystet har vært borte siden. Jeg lever nå veldig godt som Kristian, trives i egen kropp, og har aldri hatt det bedre. Hvis noen hadde fortalt meg i 2022 at dette er hvordan du vil leve og føle deg om to år, ville jeg aldri ha trodd dem.

Nå i etterkant ser jeg at jeg dro nok strikken litt for langt. Flere har spurt meg om jeg ikke angrer på å ikke ha gjort noe med det tidligere, og det jeg sitter igjen med er at jeg skulle ønske jeg i det minste hadde pratet med noen om det tidligere. Om det å være trans, idrettsutøver, og om angsten som satt i brystet mitt. Jeg ønsker ikke at noen skal sitte alene i en leilighet og kjenne på de følelsene jeg opplevde i januar 2020, ei heller de følelsene av fortvilelse og redsel for å være annerledes.

Jeg snakker høyt om mine erfaringer og min historie fordi jeg selv har erfart hvor mye det har hjulpet meg å høre andres. Det å erfare at man ikke er alene. Åpenhet skaper mer åpenhet, og hvis jeg kan hjelpe én annen person, tenker jeg at det er verdt det.