Jeg er en infertil mann. Sånn, nå har jeg sagt det høyt.

Jeg velger å fortelle min historie her, slik at vi kan begynne å normalisere det jeg opplever er et skummelt og fortiet tema blant menn. Det tok i alle fall meg fem år å være åpen om dette uten at det føles flaut, nedverdigende og skummelt; alt på en gang.

Jeg var skamfull og følte at min verdi plutselig ble drastisk redusert til en passasjer i forsøkene med å få barn.

Jeg har et tåkete minne av å stå i Majorstukrysset sammen med min kone og akkurat ha fått beskjeden med et klapp på skuldra om at det «ikke var verdens undergang».

Problemet var at for meg var det verdens undergang. Jeg hadde skylden for at vi ikke klarte å lage barn. Jeg er altså infertil, eller mer presist, jeg har azoospermi. Ingen sædceller å finne hos meg. Jeg var skamfull og følte at min verdi plutselig ble drastisk redusert til en passasjer i forsøkene med å få barn.

---

INFERTILITET

Definisjon:

Mannlig infertilitet er manglende befruktning etter ett år med ubeskyttede samleier. Halvparten av tilfellene er uten kjent årsak, ellers kan det foreligge genetiske eller urologiske forklaringer

Forekomst:

Forekommer hos 15% av alle par. 1/3 av tilfellene skyldes feil hos mannen. 1/3 hos damen og resterende 1/3 er uvisst. Azoospermi forekommer hos 1% av alle menn

---

Jeg er heldigvis gift med ei som ikke graver seg ned eller lar meg lide mer enn jeg (av og til) fortjener. Hun tok meg i nakken, slik at vi kom videre inn i utredninger og infertilitetsbehandling, men vi oppdaget også at det er liten eller ingen støtte for å håndtere den psykiske belastningen man opplever som ufrivillig barnløs.

Jeg følte meg veldig alene på veien gjennom infertilitetsbehandlingen.

Når jeg besøkte det store internettet i søk etter andre menn som hadde opplevd det samme, kom jeg til kort. Selv om omtrent 10 prosent av alle par opplever ufrivillig barnløshet så fant jeg ingen menn som fortalte om sin opplevelse.

Jeg følte meg derfor veldig alene på veien gjennom infertilitetsbehandlingen og etter hvert bruken av sæddonor. Jeg så at min kone kunne snakke åpent med familie, venninner og meg om det hun opplevde i behandlingen, og hvor positivt det var å ha disse samtalene.

Jeg turte aldri å vise frem mine følelser andre steder enn hjemme, og bare så vidt der. Jeg hadde ingen rollemodeller som viste vei og at dette ikke er noe å være flau over. Jeg hadde trengt en som sa:

«Det er ikke noe du har kontroll over, og ingenting blir bedre av å legge lokk på det du føler».

Min høyst uoffisielle analyse av forskjellige Facebookgrupper om dette og beslektede temaer, viser at kun 5 prosent av medlemmene er menn, selv om det burde vært opp mot halvparten.

Jeg hadde skylden for at vi ikke klarte å lage barn.

Underveis i letingen etter noen andre menn å lære av, fant jeg mye fra både offentlig og privat helsevesen om fertilitetsbehandling, og ikke minst at vi måtte bruke sæddonor for å kunne få barn. Ikke et eneste treff om at det kunne være lurt å snakke med noen om alle følelser som oppstår.

Vi gikk følgelig i gang med fertilitetsbehandling uten at jeg opplevde å bli spurt «hvordan går det?». Dette var i grunn ganske behagelig, for jeg kunne ta en rolle som den støttende og sterke mannen som var der for sin kone, selv om jeg egentlig var pasienten. Det var min sterke og flotte kone som ble behandlet for min sykdom.

Mens jeg var en støttende og tilsynelatende sterk passasjer i vår reise gjennom helsevesenet, så var det bare fordi jeg trykket ned og utsatte min egen behandling av følelsene. Dette førte dessverre til en, heldigvis mild, fødselsdepresjon da vi endelig fikk vårt første barn.

Det var min sterke og flotte kone som ble behandlet for min sykdom.

Paradokset var at nå som vi endelig hadde barn, fikk vi raskt tilbud om samtaleterapi hos familievernkontoret. To samtaler senere falt store stener av skuldrene, og jeg kom mye sterkere ut på andre siden.

Det som skulle til var at jeg fikk hjelp til å sette ord på mine følelser, ble lyttet til, men også tvunget til å svare på «hvordan har du det?».

Jeg ønsker meg at alle som får en infertilitetsdiagnose får en ferdigbooket time eller tre med en terapeut for å begynne prosesseringen av sjokket.

Det tok meg fem år å være åpen om dette uten at det føles flaut.

Jeg er helt sikker på at jeg kunne ha vært en enda bedre støtte for min kone mye tidligere om jeg hadde fått hjelpen jeg trengte når mitt livs tøffeste beskjed kom min vei og alt jeg fikk med på veien var «husk, det er ikke verdens undergang».

Det er vel kjent at vi menn er dårlige til å snakke om vanskelige følelser. Jeg er definitivt en av dem. Det er garantert mange som sitter hjemme alene med samlivsproblemer, depresjoner, kjipe diagnoser og økonomiske problemer, men som svarer «takk, bare bra» når noen spør om hvordan det går.

Det har vært forløsende å snakke åpent om min infertilitet, det har blitt ufarliggjort. Jeg håper jeg kan bidra til å normalisere en samtale om hva som er vanskelig, og at vi en dag kan lese at vi menn har lettere for å svare ærlig på spørsmålet «Hvordan har du det?»

Da har vi blitt litt flinkere til å ta vare på oss selv.