TOM MARTIN DALE – OVERGREP, RUS OG MATLAGING

Mitt navn er Tom Martin Dale. Her er min fortelling om en reise fra overgrep, fengselsdommer og rus, til et liv som gift og lykkelig matblogger i norgestoppen.  

Jeg er Kragerøgutt i bunn. Da jeg var litt over tre år gammel flyttet vi til Finnmark. Til en liten bygd på kysten som heter Kjøllefjord.

Jeg hadde nok en ganske normal oppvekst. Jeg var en aktiv svømmer, fikk reise mye rundt på stevner. Idretten var veldig positiv for meg. Barndommen min var utelukkende positiv. Frem til jeg var 9 år.

I Kjøllefjord var det en bygdeorginal, som vi kalte det. Han lurte barn med penger og godterier- for så å misbruke de etterpå. Jeg var et av disse barna- og forble et av disse barna i over to år.  

Det har vært med å forme min reise i livet, en reise preget av mange fartsdumper på veien.

Fengselsdommen

Skien fengsel. Året er 2003. Ei dame har vært i fengsel i nesten ett år, da jeg starter soningen. Vi finner raskt tonen, og blir gode venner. Vi søker på samme jobb i fengselet, og begynner å jobbe sammen på kjøkkenet. Midt i blinken for meg, med min kokkebakgrunn.

Vi hadde ganske mye frihet der inne. Det var et eget, lite samfunn.

Til å begynne med hadde vi jo ikke så mye kontakt. Vi møttes jo i luftinger eller når det var noe felles som skjedde i fengselet. Vi skrev brev til hverandre hver dag. Det var vel slik vi ble bedre kjent.

Følelsene blomstrer mellom dama og meg, og etter et par måneder blir vi et par.

Vi hadde nok ikke blitt et par utenfor fengselet, da hun var rusmisbruker, og bruk av narkotika er noe jeg alltid har vært imot. Men det blir noe helt spesielt når man møtes på den måten – vi fikk veldig god kontakt.

Damen jeg snakker om sonet en narkotikarelatert dom på tre og et halvt år, mens Tom blant annet hadde en voldsdom. Han satt inne i to år og åtte måneder.

Jeg klarte å brenne ned et hus ved et uhell. Det var noe smått som utviklet seg altfor fort. Og var helt utenfor min kontroll. Jeg var ganske så full, men jeg prøvde så godt jeg kunne å slukke brannen. Det klarte jeg ikke. Jeg fikk litt brannskader på hender, armer og i ansiktet. De ser man heldigvis ikke i dag. I perioden jeg ventet på rettssaken, fikk jeg også en voldsdom på meg. Til sammen ble dette til 2 år og 8 måneder fengsel.

Det var tøft. Heldigvis fikk jeg noen venner der som jeg kunne prate litt med. Så hadde jeg jo min kjæreste. Noe som også førte til mye sjalusi blant andre innsatte. Jeg jobbet på kjøkkenet i fengselet. Så fikk i hvert fall holdt på med noe jeg liker. Så veldig mye av det som skjedde der inne, kan jeg ikke prate om. For det involverer jo andre mennesker. Jeg tok et par kurs. «Alternativ til vold» og «Ny start» blant annet. De var vel egentlig ikke så mye til hjelp, sånn egentlig.

I fengslet spilte jeg mye fotball, og jeg var en del av et bedriftslag for innsatte. Blant oss ansatte var det mange gode spillere, og vi spilte mange kamper mot andre bedrifter. Vi spilte selvfølgelig alltid på hjemmebane. Vår hjemmebane på den tiden; fengselet.

Etter hvert som tiden gikk, var det dags å forlate portene bak seg. Fengselslivet skulle byttes ut med frihet, som man kaller det. Jeg syns egentlig ikke det var så stort problem å komme seg ut i et vanlig liv igjen. Det eneste jeg merket var litt angst for større folkemengder. Ellers gikk det ganske greit.

Rusmisbruk

Som nevnt tidligere var jeg i utgangspunktet imot rusmisbruk.

Jeg hadde en bror som begynte med narkotika i tidlig alder. Jeg så hva det gjorde med familien vår og de andre rundt. Likevel endte jeg opp med å misbruke rus selv etter hvert. Jeg var nok litt nysgjerrig også, og hadde min bagasje som jeg skal komme tilbake til senere. Min samboer var aktiv rusmisbruker på denne tiden. Og hun maste veldig om at jeg måtte prøve. Noe jeg til slutt gjorde.

Jeg skal være helt ærlig – i starten var det veldig gøy. Det var i hovedsak amfetamin. Hallusinasjoner. Spøkelser og demoner. I en periode trodde jeg at jeg kunne heale mennesker – helt på ekte. Jeg trodde også helt på ekte at det var mange mennesker innom oss. Som jeg healet. De lå på bordet og jeg holdt hendene over dem. Jeg så stråler som kom ut av meg, og gikk ned i dem. Dette var jo selvfølgelig bare i mitt hode.

Etter hvert kom konsekvensene. Som de alltid gjør etter lengre perioder med misbruk av rus.

Jeg fikk jo store problemer fysisk. Konstante infeksjoner og hovne ben. Dette foregikk over så lang tid at leggene mine etter hvert byttet farge. Slik er det fortsatt i dag. Fra knærne og ned er jeg rød/lilla i fargen. Dette gjør at jeg sjelden går i shorts eller bader. 

Jeg skjøt også en dose amfetamin i en arterie på håndleddet. Det førte til lilla fingre. Som videre resulterte i koldbrann. Jeg har nå en hel tommel og fire stubber på høyre hånd. 

Under oppheng på amfetamin ødela jeg også naturligvis tennene mine. Jeg satt i timevis med lommelykt, speil og en syl. Jeg plukket fra hverandre alle tenner. Så det endte opp med at alle måtte trekkes. Jeg har nå implantater i munnen.

Utfordringene ble etter hvert så store at vi ble kastet ut fra der vi bodde. Vi ble hjemløse over flere måneder- heldigvis fikk vi bo på et natthjem. Der hadde vi tak over hode på natta, men måtte ut på dagen. 

Før alt det der ble min samboer gravid.

Det resulterte i et langt opphold fra rusen. En gutt ble etter hvert født, i etterkant av fødselen fikk samboeren min helseutfordringer.

Hun ble innlagt med endokarditt på hjerteklaffen. Mugg hun hadde fått i seg via sprøyter og bomullsdotter hadde festet seg på en hjerteklaff. Etter hvert var den så stor at det hjertet fikk vesentlige problemer.

Etter en mislykket operasjon ble alt bare verre. Hun fikk kols og ødelagt balansenerve.

Mamma overtok etter hvert omsorgen til vår sønn. Det var i årene etter det rusen tok fullstendig over og vi til slutt ble hjemløs. Helsen til min samboer ble bare verre og verre. Hun døde til slutt på bursdagen sin.

Jeg brukte fortsatt subutex på denne tiden – noe som resulterte i at jeg følelsesmessig distanserte meg fra det meste som skjedde rundt meg på den tiden. Dessverre, eller heldigvis!

01.11.11

Som rusmisbruker er man sin egen verdensmester – og man tror man vet best selv. Det hjelper dessverre ikke hva andre nær deg sier og foreslår. Ingen råd eller skremselspropaganda hjalp meg som rusavhengig.

Man må ønske å slutte selv. Først da kan man søke hjelpen man trenger. Det er bare synd at ventetiden på hjelp er altfor lang. Over et års ventetid på rusbehandling – i den køen er det mange som gir opp.

1.november 2011. Den dagen jeg tok mitt første skritt mot et nytt og rusfritt liv. Den dagen var en utrolig lettelse for meg, etter å ha ventet så lenge på muligheten til å endre kurs.

Dessverre måtte jeg og mine nærmeste ruse oss så ekstremt at det ble en alvorlig fare for livet vårt før vi endelig fikk hjelp. Vi ble til slutt tvangsinnlagt på avrusning, etterfulgt av seks måneder med opptrening. Disse tiltakene var det lille puffet vi trengte for å begynne på veien mot bedring.

De første månedene som rusfri var utrolig vanskelige. Jeg følte meg svak og plaget av angst for alt rundt meg. Denne tilstanden varte i flere år, selv om jeg fortsatt var avhengig av subutex i noen av dem. Det var først da jeg klarte å kvitte meg med dette stoffet at jeg virkelig begynte å kunne takle livet på en bedre måte. Forskjellen i følelser og tanker mellom tiden med og uten subutex var som natt og dag.

Min største motivasjon for å forbli rusfri var min sønn. Jeg lengtet etter å gjenopprette kontakten med ham, og jeg følte en dyp avsky for det livet jeg hadde som rusmisbruker. Det var som å leve i et helvete, og det var noe jeg virkelig ikke ønsket for noen, inkludert meg selv. Det var kombinasjonen av disse to faktorene som holdt meg gående gjennom de vanskelige stundene og hjalp meg med å bevare håpet om en bedre fremtid.

Etter hvert traff jeg også min nåværende kone. Noen uker at vi møttes på match.com møttes vi for første gang. Tre måneder senere flyttet vi sammen. Jeg hadde også fått mye mer samvær med min sønn. Min nye samboer hadde med seg to ungdommer fra tidligere. To herlige jenter som jeg nå er bonusfar til. 

Kokkefruen, som jeg liker å kalle henne, har hatt en stor rolle i min bloggkarriere. Hun støtter og hjelper til med alt. Hun gjør meg tryggere på meg selv. Hun får meg til å utfordre meg selv. Hun får meg til å satse og drømme litt større. Og sammen har vi jo klart utrolig mye de siste fem årene.

Toms matprat – en av Norges største matblogger

I starten var min blogg ganske anonym og hadde ikke mye oppmerksomhet, men det endret seg da jeg begynte å dele personlige historier og opplevelser. Det var da jeg virkelig begynte å nå ut til flere mennesker, og følgerskaren min begynte å vokse raskt. Jeg fører en ganske ærlig blogg og kokebok, der jeg deler mye fra mitt eget liv, med mat som hovedfokus.

Interessen for matlaging ble ikke vekket før jeg begynte som kokkelærling. Det var en helt annen opplevelse enn det å være på kokkeskolen. Jeg endte opp på kokkeskolen uten noen klare planer, så jeg måtte bare velge noe. I dag angrer jeg ikke på det valget.

Det var i løpet av læretiden min at jeg virkelig utviklet meg som kokk. Jeg jobbet mye på egenhånd og hadde noen fantastiske kokker som veiledet meg. Jeg likte spesielt å lage mat til selskaper, spesielt koldtbord. Den interessen har jeg tatt med meg videre gjennom livet. Selv da jeg var i fengsel, holdt jeg selskaper og lagde mat til ansatte privat, enten det var bursdager eller konfirmasjoner. Som regel fikk jeg en pakke tobakk som betaling.

Når det gjelder min nåværende familie og hvordan jeg har bygget opp livet mitt etter å ha overvunnet mange utfordringer og blitt rusfri, så har det vært en lang og krevende reise. Men jeg har klart å skape et stabilt og lykkelig liv, der jeg fokuserer på min karriere som matblogger og på å utvikle Toms matprat til en etablert merkevare. Vi har også en nettbutikk der vi selger kokebøker og krydder, og målet er å utvide den stadig mer. Personlig jobber jeg med å bli tryggere på meg selv, både foran og bak kameraet, og jeg ønsker å nyte livet sammen med familien min.

Når det gjelder kosthold, mener jeg at livet er for kort til å begrense seg for mye. Jeg tror på å kose seg med maten man liker, men det handler også om å spise med måte. I tillegg er det viktig å holde seg i bevegelse for å opprettholde en sunn livsstil. For enkle og gode oppskrifter og mer om min reise som matblogger, kan du følge Tomsmatprat på Facebook, Snapchat og Instagram, og besøke nettbutikken vår på http://www.tomsmatprat.no.