RAHEEL SYED – Å BRYTE TAUSHETEN OM OVERGREP

I denne kronikken deler jeg som pakistansk – norsk mann hvordan det var å overvinne storfamiliens taushet om seksuelle overgrep fra min barndom. Det kommer også frem hvilken indre konflikt og manipulasjon jeg har vært utsatt for fra flere i storfamilien. Og min indre reise om at åpenhet ikke bare er godt for den som deler, men også en viktig brikke i å hjelpe andre som lider i det skjulte.  

Jeg lovet meg selv å bli en mer åpen person enn jeg har vært de tidligere årene fordi jeg har sett at min åpenhet om seksuelle overgrep fra barndommen har bidratt til at enkelte har klart å søke hjelp eller forstått at de ikke er alene om det. Min åpenhet har bidratt til at jeg har fått flere henvendelser fra både flerkulturelle og etnisk- norske menn og kvinner, der de har fortalt gjennom meldinger at de også har blitt utsatt for dette. De forteller blant annet at det har vært vanskelig å bli tatt på alvor og bli trodd. De har skrevet om skammen, skyldfølelsen og om avgjørelser som har blitt tatt over hodet på en selv. De har skrevet om smerten og tankene om å skade seg selv som ingen forstår. Og enkelte andre er redde for at familiens reaksjoner ved å fortelle ikke skal være støttende eller positive. 

Mange er derimot enige om at det er viktig å åpne opp for samtaler om at seksuelle overgrep skjer. Målet er ikke at alle skal dele sine historier offentlig, men målet er å motivere slik at de utsatte og/eller pårørende har kunnskap om at det finnes hjelp og at de ikke står alene med det. Det å høre andres erfaringer tenker jeg kan bidra til å skape bevissthet og bryte ned barrierer. Jeg håper dette vil inspirere til mer åpenhet og støtte fra fellesskapet. Personlig har jeg funnet støtte i å dele med personer jeg stoler på, og jeg har i etterkant også funnet støtte i å dele med andre.

Jeg har selv erfart hvor krevende det kan være å innrømme for en selv at man har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Jeg vet også at det er fort gjort å tenke at alt er din skyld. Det er mange ganger jeg har tatt meg selv i å tenke at dersom jeg hadde gjort ting annerledes hadde det kanskje ikke skjedd. Andre ganger har jeg tenkt at jeg var dum som fortsatte å gå dit. Det har vært flere tanker om at jeg burde ha gjort mer. Jeg burde ha skreket etter hjelp, jeg burde ha slått eller sparket, men måten jeg egentlig reagerte på var å fryse til. Jeg husker kroppen ble stiv og anspent. Jeg bare lå der, hjelpeløs, redd og bare et barn, mens personen som egentlig var der for å beskytte meg, utnyttet meg, gang på gang. Jeg forstod senere at skylden aldri lå på meg, men at all skyld lå hos overgriper. 

LITT OM MEG OG MIN BAKGRUNN

Min personlige historie ble først fortalt offentlig i en Facebook-gruppe 06.02.23 med over 13.000 pakistansk-norske medlemmer. Jeg ble senere intervjuet av Amagasinet, et intervju du kan lese her; «Hva er viktigst: Barna eller æren«. Jeg er også nominert blant ti andre finalister til DIXI – prisen for min åpenhet om seksuelle overgrep i minoritetsmiljøer. Jeg er utdannet sosionom og jobber til daglig i barneverntjenesten, der jeg også har egenerfaring som barnevernsbarn. Jeg har flere verv deriblant styremedlem hos NOK Oslo (senter mot incest og seksuelle overgrep) og nestleder i Mennesker i Fokus. Jeg forteller min personlige historie i 8.trinn på skoler i bydel Stovner. På skolebesøkene henvender jeg meg ofte til guttene og oppfordrer dem til å snakke om følelser, hvor jeg også forteller dem om konsekvensene av å ikke dele det man sitter inne med. Jeg har også blitt invitert til flere konferanser hvor jeg også deler personlige erfaringer.

Min historie kan også lyttes til i podkasten «bak fasaden» på Spotify episode 153 og 154. I tillegg har jeg en Instagram-konto hvor jeg også deler arbeidet jeg gjør i dag samt personlig erfaringer gjennom dikt og kommentarer. Jeg har også et brennende engasjement rundt psykisk helse blant menn.

(For kulturell kontekst må ikke begrepene «tante, onkel og bror» være av familie. Pakistanere kaller også personer utenfor familie med de nevnte begrepene. Begrepene brukes for å vise respekt til den enkelte som det refereres til enn å bruke deres navn. I denne kronikken benevnes kona til overgriper som tante)

SAMVITTIGHETENS SPILL

For å gjøre min personlige historie kortere begynner jeg med at en eldre fetter fikk vite at jeg var utsatt for overgrep og at jeg skulle i politiavhør. Han tok en prat med meg, der han sa at jeg måtte ofre meg for storfamilien. Han ba meg tenke på rykte og æren fremfor meg selv og hvordan dette ville skade storfamilien. Videre ba han meg tenke på min fars relasjoner innad i familien og at jeg kom til å være skyld i å splitte familiemedlemmer. Han mente også at min fremtidige kone og familie ville se ned på meg og at ryktene kom til å gå i det pakistansk-norske miljøet hvis pakistanere fikk nyss om hva som hadde hendt meg da jeg var barn. Jeg ble bedt om å tenke på min søster (16 år) og hvor vanskelig det blir å gifte henne bort. Han ba meg tenke på min fars helse og hans ære. Han har ved to tilfeller da jeg var 17 år og 21 åring snakket meg bort fra anmeldelse.

Den samme fetteren gjorde noe bra også. Vi hadde flere interne familiemøter, både med og uten min viten. På disse familiemøtene ble tante (kona til overgriper). Hun jublet da fetteren min annonserte på et av møtene at han hadde snakket med meg om mange av konsekvensene av å anmelde og at han motiverte meg til å ikke anmelde. I tillegg forklarte han at det ikke var innafor at jeg skulle hilse på overgriperen, noe jeg tidligere hadde blitt presset til. Jeg hadde blitt presset til å vise han respekt fordi han var eldre enn meg. Det som er skuffende å få vite i etterkant er at denne fetteren hadde oppfordret en norsk venninne av datteren sin som ble utsatt for incest, å anmelde. Han støttet henne i prosessen, men når det kom til egen familie gjorde han ikke dette.  

Tanta som nevnt tidligere har flere ganger manipulert meg og spilt på min samvittighet i mange år. Hun har også bønnfalt seg på kne og sagt at hun var villig til å gjøre hva som helst for å løse det i familien uten myndighetenes involvering. Jeg var en sårbar og utsatt gutt som var lært opp til å sette andre før meg selv. Jeg ga ofte etter for å ikke såre noen selv om det mange ganger var til en ulempe for meg. Jeg lot meg påvirke.  

I 2021 anmeldte jeg selv uten å tenke på andres meninger enn mine egne. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke var en lett avgjørelse og jeg hadde dårlig samvittighet på vegne av min fars helse og relasjoner. Tante tok også direkte kontakt med meg da, ved å oppsøke meg på min arbeidsplass. Hun forsøkte flere ganger å få kontakt med meg og var ekstremt glad for å ha fått muligheten til å møte meg etter at hun fikk vite at jeg hadde anmeldt overgriper på nytt. I møte fortalte hun at hun stod opp ekstra tidlig for å rekke og møte meg før hun skulle på jobb. Det var i tillegg flere ubesvarte anrop til meg, far, mor og søster fra henne. Jeg møtte henne, og hun ba meg tenke på at alle i storfamilien var blitt eldre nå. Jeg husker enda at hun sa:

 «Allah er så stor at han kan tilgi, hvorfor kan ikke du gjøre det?»

Hun forsøkte å rettferdiggjøre alt med religion. Hun sa også unnskyld for det som hadde skjedd, men gikk ikke innpå hva. Videre gjentok hun at alle var blitt eldre nå. Hun spurte deretter om jeg ikke bare kunne glemme det som har vært og trekke saken. Hun sa også at de ikke kunne klare å leve i dette stresset og at min far var blitt gammel og svak. Hun ba meg tenke på hans helse om du ikke tenker på oss andre. 

«Han har mange sykdommer. De eldre kan dø og da vil det være din skyld. Du har fin jobb, leilighet og er gift. Er det vits å ta opp det gamle?»

Hun nevnte at det var mange nye familiemedlemmer i slekta og var redd for at de skulle få vite noe. Denne manipulasjonen opplevde jeg som svært belastende psykisk sett. Jeg begynte å tenke på at jeg kanskje burde trekke saken og bare gi opp, men i samtale med mine nærmeste som støttet meg innså jeg at jeg måtte stå på mitt. Jeg kom til å tenke på den angrende gutten jeg hadde vært i 10 år, som angret på at han ga opp og lot presset ta over ved å trekke anmeldelsen i 2011. Jeg skulle ikke la dem vinne over meg på nytt. 

For å gjøre saken kort så ringte politiet tante og ba henne slutte å påvirke vitner. Etter dette kontaktet hennes datter min fetter som jeg har god relasjon til og ba han påvirke meg til å trekke anmeldelsen fordi han stod meg nær og hadde muligheten til å påvirke meg. Jeg har også blitt fortalt av en kompis at han ble kontaktet av den samme familien av samme grunn. Han fikk også beskjed om å snakke med meg om anmeldelsen. 

JEG GRÅT HVER JÆVLA GANG

Jeg følte meg verdiløs. Det var mange ganger jeg tok til skarpe gjenstander for å få ut smerten og følelsene jeg hadde i kroppen som jeg ikke klarte å snakke om. Jeg følte det hjalp der og da, og det fortsatte slik i et par år til. Jeg følte lenge at jeg hadde skyld i det som hendte meg og jeg følte på så mye skam over årene. Jeg klarte ikke å snakke om det uten at tårene rant. Jeg gråt hver jævla gang. Jeg brukte all min energi til å opprettholde en fasade utad. Jeg lo, tulla og var blid, men på innsiden var jeg knust. Jeg fikk hyppigere flashbacks. Fikk ikke sove. Hadde tankekjør og tvangstanker om å skade meg selv. Det gikk løs på helsa. Jeg ble ikke forstått av mine egne og måtte flere ganger forklare meg. Når grensene mine ble tråkket på måtte jeg ofte gå i opposisjon for å beskytte meg selv. Det ble ofte uenigheter og det ble sjeldent tatt hensyn til mine følelser. Det var enkelte ganger også sånn at jeg bare gjorde det jeg ble fortalt fordi kampen mot selvivaretakelse ble for stor. 

Når jeg tenker på dette i dag så virker det hele å være surrealistisk.

Hensikten med å legge ut dette er ikke å henge ut noen, men å bevisstgjøre alle om hvilke krefter og hvor stor rolle storfamilien har på ofrene. Hvor sjokkerende det er at i minoritetsmiljøer vil overgriperen livnære seg på tausheten til sitt eget miljø. Og hvor langt noen er villige til å gå for å tråkke på ofrene og bidra til at skammen og skylden spiser dem opp. Hvor opptatte enkelte er av å opprettholde ære og respekt at de blir blinde for hva som er rett og galt. Det er et klassisk eksempel på at folk flest er redde for hva folk vil si. 

Jeg ønsker med dette at det settes søkelys på at seksuelle overgrep også skjer i minoritetsmiljøer. Vi må slutte å benekte for det, men tørre å snakke om det som er tabu og vanskelig å prate om. Jeg har vært gjennom en vanskelig tid og ønsker ikke at andre skal slite på den måten jeg har gjort. Jeg oppfordrer andre til å søke om hjelp dersom de har vært utsatt for overgrep eller er pårørende.