STIAN SIVERTZEN – DØDENS FIENDE

Den 28.mars 1989 fødes det en gutt på Kongsberg.  Han fikk navnet Stian og ble født inn i en familie på fire – sammen med storesøster, mamma og pappa. Som barn var Stian veldig aktiv og prioriterte stort sett det som var gøy. Han deltok på alt han syntes var morsomt, og det ble etter hvert en del; turn, fotball, basketball, håndball, skateboard og så videre. Alt.

I den lokale alpinbakken prøver Stian snøbrett for første gang. Han ble bitt av basillen med en gang, og tilbrakte flere timer syv dager i uka på brettet. Det første snøbrettet fikk han lurt besteforeldrene til å kjøpe, da foreldrene syntes han allerede drev på med nok fritidsaktiviteter. Starten på snøbrettkarrieren tilbrakte han sammen med kompisene, som senere meldte seg inn i KIF Snowboard. De ble etter hvert en stor gjeng som lekte og herjet på snøbrettet, målet var i hovedsak å ha det gøy. Etter hvert ble det mer konkurranser, regionale renn og norgescuper. Som utviklet seg videre til internasjonale renn.

Som 16-åring kjører Stian inn til en imponerende tredjeplass i europacupen. Det resulterte i et uttak på landslaget. To år senere blir han nummer 2 i verdenscupen, og motivasjonen for å vinne verdenscupen utviklet seg til et mål. Sesongen etter starter ekstremt bra, og Stian leder verdenscupen inn mot jul. Han drar til prøve-OL i Canada hvor han skal gjennomføre renn i ført den gule ledertrøya.

Fredag 13.januar 2009 starter heatene i Vancouver, Canada. I første heat havner Stian et stykke bak resten og gjør alt han kan for å hale inn på forspranget de foran har. Det går til slutt ordentlig galt. Han overhopper et hopp og skyter fart inn mot neste hopp. Han går dobbelt så høyt og dobbelt så langt som han skal. I lufta mister han kontrollen og lander stygt på flata.

Det resulterer i brudd i nakken. Brudd to steder i ryggen. Brudd i hofta. Knekt alle ribbeina på venstre side. Knekt kragebein. Komprimert begge lungene. Samt en kraftig hjernerystelse. Det mest alvorlige var indre blødninger og ei rift på hovedpulsåra. Han må opereres – og det så raskt som mulig. Hvis ikke dør han i hjel.

Han blir lagt i kunstig koma og det blir satt inn et stent i hovedpulsåra. Etter to uker på sykehuset i Canada får han grønt lys for å fly hjem til Norge. Hjemme i Norge går ikke alt som det skal. Hjemme på kjøkkenet får han et anfall, heldigvis er søstera hans i nærheten. Stenten som hadde tettet hovedpulsåra hadde kollapset, og blodet strømmet nå ut i kroppen igjen. Stian blir hasteoperert på ny.

– Legene sa at det ikke turte å spå hvordan det kom til å gå denne gangen – foreldrene mine måtte forberede seg på det verste. På grunn av gjentatte hjerneinfarkt visste de ikke tilstanden min når jeg våkna, eller om jeg kom til å våkne i det hele tatt. Jeg våknet og skjønte med en gang at jeg var på Ullevål Sykehus. Noe av det første jeg spurte om var «når kan jeg kjøre snøbrett igjen?».

Etter en så omfattende skade var det få som så for seg at Stian skulle komme tilbake igjen i verdenstoppen igjen – men han hadde troa, og gjorde alt jeg kunne for å komme tilbake igjen. Stian er 19 år og starter rehabiliteringsoppholdet på Sunnaas sykehus.

– Kroppsmessig sliter jeg med å gå. Jeg får ikke stablet føttene fremover. I utgangspunktet hadde jeg to valg; enten kunne jeg syntes synd på meg selv og ha det kjipt, eller gjøre det beste ut av det og gjøre alt i min makt om å nå målet mitt. Målet mitt var å kjøre OL, som skulle gjennomføres om under et år.

De på Sunnaas trodde det hadde klikket for meg. Fokuset deres var å planlegge for hvordan og når jeg kunne flytte til en kommunal bolig.

– Selv om man har et stort mål, er det mange delmål på veien. Få tilbake kordinasjonen, fungere i hverdagen og ikke minst uvistheten. Alt det kan trenes. Det vanskelige er å ikke grave seg ned. For meg handler det om å ha det gøy og trives med de rundt meg. Når man er innlagt på en avdeling med mange andre som har det tøft, må man skape et miljø. Får man de rundt deg til å trives, så trives en sjøl. Motivere de andre til å delta i andre gjøremål og lek, så ble vi en samla gjeng som kunne gjøre jobben. 

– Selv har jeg ikke brukt mental trening fra spesialister, men sparra med gode venner.  For meg handler det mer om å forstå hva som i praksis skal til for meg selv for å bygge selvfølelse og trygghet for å gjøre jobben. Gjør man jobben med det som er vanskelig, deretter utfordrer hele veien bygger jeg selvfølelse. Det å bli akseptert og få en slags respekt fra andre mennesker trur jeg har motivert meg mest til å komme tilbake til brettet.

Seks måneder etter ulykken kjører Stian snøbrett igjen. Ikke nok med det – han klarer det hårreisende målet om å kvalifisere seg for OL. Tre år etter ulykken vinner han sitt første verdenscuprenn igjen. De som avskrev han etter ulykken ble motbevist.

– Verdenscupseieren i 2012 var det største øyeblikket i min karriere. Jeg hadde kjempet knallhardt i tre på å komme meg tilbake i verdenstoppen. Da følte jeg respekten var tilbake fra de andre utøverne også.

I OL 2014 kommer Stian helt til finalen.

I 2016  blir han igjen alvorlig syk. Han får en infeksjon i hovedpulsåra og snowboardforbundet er tidlig ute med en pressemelding:

«Tilstanden til Sivertzen defineres som kritisk og han er ikke ved bevissthet. Det er en meget alvorlig situasjon. Årsaken til sykdommen er som sagt ukjent og har ikke sammenheng med fall på snowboard eller annen ulykke i nyere tid. Han ligger nå på intensivavdelingen på Oslo universitetssykehus (Ullevål) og får den beste hjelpen han kan få.»

Stian opplevde en plutselig forverring to uker etter en vanlig dag med snowboardkjøring. Etter fem timer i bakken følte han seg ekstra sliten, men innså ikke at han var i ferd med å bli syk. Med feber og oppkast neste morgen skjønte han at noe var galt, uten å forstå alvoret. Legene avslørte senere at kroppen hans var i fare da naturlige prosesser stoppet opp på grunn av en bakterieinfeksjon. Etter flere dager med feber, overtalte moren ham til slutt til å oppsøke legehjelp. Han ble innlagt på Drammen sykehus og mistet nesten fullstendig bevisstheten i to uker, men selv i koma forsto han at situasjonen var alvorlig.

Bakteriene som tidligere nesten hadde tatt livet av han forsøkte seg igjen. De hadde festet seg på stenten – fremmedlegemet, som ble satt inn i 2009. Han var lam i beina, evnet ikke å gå og ble etter hvert lagt på respirator. Igjen stabler han seg på beina igjen etter å ha sett døden i hvitøyet. Nok en gang setter han seg mål om å kvalifisere seg for et nytt OL – denne gangen i Pyeongchang.

– Man har egentlig ikke noe annet valg enn å opprettholde håpet og motivasjonen for å gjøre det man elsker igjen. Det å velge å ha en kjip hverdag er ikke akseptabelt for meg. Spesielt som meg selv har jeg hatt perioder hvor man er stolt over seg selv, de ønsker man alltid å finne på nytt.  

Kroppen fungerer ikke som den skal og halvannet år etter skaden gikk Stian fortsatt på antibiotika. Tilbakemeldingene fra legene anbefaler han å legge opp, og i samråd med medisinsk, Olympiatoppen og Snowboardforbundet tas en fornuftig beslutning; etter å ha vært Norges beste mannlige boardercrosskjører i over ti år tvinges Stian Sivertzen til å legge opp.

– Jeg har lært vanvittig mye om meg selv, om hvordan kroppen funker, hvordan man tenker og hva som er viktig i forskjellige situasjoner som man kan ta med seg videre i livet.

– Det å forstå andre menneskers tankegang og prosesser har blitt mye mer spennende. Hva skal man si til en som sliter? Alle vil høre forskjellige ting, vi er alle forskjellige. For meg har noen ting blitt mer nøye og andre ting klarer man å drite i.

– Aksepter den situasjonen du er i og gjør det beste ut av det. På barneskolen lærte man: vær mot andre slik man vil andre skal være mot deg. Hils og spre glede. Man kan ikke bruke en spesiell tankegang hele tiden, kun når det er behov. Man må leve og ikke tenke hele tiden på hvordan man har det.