Det var aldri en tilfeldighet at jeg ble god i håndball. Jeg vokste opp med mange søsken. Vi var syv stykker. Da lærer du virkelig verdien av å dele! Vi vokste opp med kriging mellom oss. Konkurranse i alt, best på skolen, raskest, best i matte, først i dette eller dette. Stadig konkurranse. Vi kunne ha blitt best i hva som helst. For Heidi og meg ble det håndball, en ble nevropsykolog, en kunstner. Jeg ble litt sånn alfahann sportslig i søskenflokken, så derfor var det naturlig at jeg landa i toppidretten.
På håndballbanen var jeg en badboy. Ikke bare på banen, men generelt. Jeg ble kjent for skandaler som naturligvis media elsket å skrive om.
Jeg satte blant annet i fyllearresten i fire forskjellige land gjennom håndballkarrieren. Jeg husker vi skulle spille EM-kval mot Litauen en gang. Da hadde jeg fortsatt merker etter håndjernene fra fyllearresten. De dro til så jævlig stramt. Så jeg ble jo ikke tatt med på pressekonferanser. Også fordi jeg turte å si nøyaktig hva jeg mente og tenkte, uten filter. Litt i strid med den typiske, norske toppidrettsutøveren.
I 2012 ble jeg til slutt kastet ut av landslaget, det forstår jeg jo. Derfor var det ekstra deilig å bli tatt ut til verdenslaget i 2012, og på en måte vise de fingeren. Jeg var god i 5-6 år til, men var ikke velkommen på landslaget mer.
Om jeg hadde noe forhold til mental helse under karrieren? Tja. Vi hadde jo en mentaltrener en periode på landslaget. Han satte opp noen verdier, samhandling, seriøsitet. Men jeg røk jo ut av den troppen. Men hvem ringte meg når jeg ble kasta ut og stod på bar bakke da? Ingen. Det er jo nettopp da noen skulle fulgt meg opp og sagt «Frank, hvordan går det med deg? Har du kontroll på veien videre?». Ingen var der. Og kanskje jeg fortjente det da. Men jeg slet aldri med det mentale. Hvis jeg spilte en dårlig kamp, så jeg meg selv i speilet og sa «Jeg var dårlig idag, okei, men nå må vi videre til neste». Jeg gravde meg aldri ned. Det er ikke i min natur.
Fra håndballstjerne til Actionfrank
Etter jeg røk ut av landslaget spilte jeg noen år til i utlandet. Jeg fikk en del skader på kort tid i Tyskland, så jeg satte mye på sidelinja. Der starta det litt for meg – jakten på det ekstreme. Jeg kunne ikke spille håndball, så jeg trente mye alternativt. Som faen. Løp mye, fikk smaken av det. Det merkelige er at jeg ble mer seriøs av det. Jeg slutta å bli med gutta på puben etter kamper. Er periode var jeg kjent for å være «the naked bartender». Jeg styrte baren der nede noen timer på natta klissnaken. Jeg ga jo faen. Men så ble det mindre og mindre. Mer seriøsitet og mer løping. Til slutt hadde jeg ordna meg kontrakt i Norge og dro hjem, kun for en smooth overgang. Men jeg var allerede ferdig med håndball. Jeg fikk aldri noe identitetskrise. I Norge kom jeg rett inn i et nytt miljø. Løping, triatlon, ultraløp og ikke minst fjellturer, den ekstreme sorten. Jeg møtte andre grupperinger, fikk mye tips, folk var seriøse. Jeg var veldig lærevillig så jeg plukka jo opp mye og hadde god progresjon. Personlig er jeg ikke laget for lagsport. Det var kult å spille med flagget på brystet – men jeg visste alltid det var mye mer der ute for meg. Jeg har ikke angra et sekund etter jeg la opp.
Foto: Geir Otto Johansen, VG
Jeg gir faen. Selvtillit.
Mange sier de gir faen, men sannheten er at 95% bryr seg om hva andre tenker og sier likevel. Jeg er jo kjent for å gi faen i hva folk tenker om meg, men jeg får faktisk utrolig mye positiv feedback. Det er litt sånn enten elsker du meg, eller så hater du meg. Det er sofarunkere som kritiserer meg. De som har gitt opp drømmene sine. Som sitter hjemme i dårlig form, er late, spiser potetgull og forteller ungene sine «du kan få til alt du vil». Det er støtten fra folk som gjør at jeg gidder de greiene her, alt det styret med sosiale medier. Det betyr noe for mange. Folk er takknemlig, og det betyr noe for meg. Kan jeg inspirere én person der ute, så har jeg lyktes.
Mange lurer på hvor jeg har selvtilliten fra. Svaret er at jeg alltid har hatt en stor og trygg familie i ryggen. Muttern og fattern jobba hardt, oppdragelsen gjorde oss til hardinger. Men ikke alle er så heldig. Når du ikke har den tryggheten i hjørnet ditt er det vanskelig. Da jeg satte på fyllearresten i Paris var det første fattern sa:
«Frank vi må få deg hjem».
Der ser man hvor avhengig man er av trygge mennesker rundt seg for å bygge karakter og selvtillit. Mitt beste råd der er: Velg de vennene du kan sulte med! Det er lett å ha venner som er der når du kan spise, drikke og ha det gøy. Men velg de du kan sulte med, de du kan gå i krig med.
Rødt kort i TV-bransjen
Jeg røk rett på et rødt kort i TV bransjen. Jeg ble år utestengt i tre og et halvt år fra programmer etter «Skal vi danse», der jeg møtte opp i Borat-drakt. Men jeg hadde gjort det igjen. Det lukka noen dører, men åpna mange andre. Jeg hadde egentlig en del programmer jeg skulle spille inn, men så fikk jeg plutselig over tre år «ferie». Jeg bestemte meg da for å stikke til Mount Everest.
Død på Mount Everest
Jeg tråkka over lik på vei opp Mount Everest. Det var en krig. Jeg husker jeg skulle dra ned fra basecamp og besøke en lagkamerat fra India. Han havnet i respirator. Vi måtte redde han ut og få han ned fra 8000 meters høyde til 6000 meters høyde, det først kunne han bli hentet med helikopter.
Han døde 15 minutter før jeg ankom sykehuset for å besøke han.
Det var den femte lagkameraten jeg mista den turen. Klart det gjør noe med deg. Da jeg kom på hotellet etterpå skulle jeg på noe media-debatt. Det eneste de valgte å fokusere på var alt det negative rundt ekspedisjonen. Jeg hadde mistet lagkamerater, full av sorg og sinne, og ville bare fly gjennom pc-skjermen og på han journalisten som satte i andre enden og bare prata dritt.
Den tøffeste samtalen jeg har hatt
Jeg gråter jo aldri, men jeg kjenner jo på det samme som alle andre. Jeg bare viser det ikke. Men under ekspedisjonen til K2 i 2022 røk den fasaden der.
Jeg hadde den tøffeste telefonsamtalen i livet mitt.
Det var storm på 30 meter i sekundet. Vi lå i tre telt ved siden av hverandre og måtte banke ned ankere så teltene skulle holde. Vi ligger fire stykker i vårt telt og biter tenner. Livredde. Statistisk sett dør en av oss. Kristin Harila kom inn i teltet mitt og sa:
«Frank, du må ringe hjem. Du må ringe dattera di».
Da gikk alvoret opp for meg. Jeg tar den telefonen hjem. Jeg har ikke sett dattera mi på 5 uker og ligger på basecamp ved K2 og det er en sjanse for å dø. Plutselig hører jeg den lyse stemmen hennes.
Hele fasaden rakna.
Jeg har aldri opplevd noe lignende.
Det rant ut av øynene mine.
Inni meg sier jeg til henne:
«Hvis pappa dør nå, må du være en god storesøster. Du må følge drømmene dine».
Men jeg sier det aldri. Jeg lyver og sier det går fint og det kommer til å gå bra, men hun hører jo gråt i stemmen til faren sin, som aldri gråter. Da skjønte også hun at det var alvor.
Etter den samtalen fikk jeg en enorm boost. Kom igjen, vi går ut nå liksom. Jeg fikk en energi av familien min jeg aldri har opplevd før. Jeg ble sykt sårbar, men etterpå følte jeg meg uovervinnelig. Det her fikser jeg, samma faen hva. Da skjønte jeg det der med følelser og gråt og tårer, at det faktisk kan gjøre deg sterkere når du har sluppet det ut.
Sirkus i sosiale medier og boksekamp mot Ole Lukkøye
Det jeg tenker med media, instagram, alle stunts, Klemetsen-kampen og alt det der: Noen ganger i livet må du stoppe opp og snu deg og face det som kommer, selv om det er tøft. Selv om det er mot den største gutten i skolegården. Du må få litt juling. Enten du løper fra et forhold eller noe annet. Du må møte det. Det handler om å tørre å våge å stå i det. Kanskje det faktisk er på tide å få juling for meg?
Jeg vil få unge til å komme seg ut i aktivitet. Jeg vil inspirere til at folk kommer seg ut og tør å kjenne at det gjør litt vondt.
Vi mennesker trenger å kjenne på sult. På tørst. På det å fryse. Noen mennesker har aldri opplevd det å være sliten.
Mitt beste råd for livet:
Sett dine egne grenser! Finn din Mount Everest; noe som motiverer deg, noe du er god på og omgås mennesker som gir deg energi.
Frank Løke på toppen av K2. 8611m.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
