EIVIND ARNE BJAALAND – DET TYNGSTE LØPET

Som fortalt i VG hadde han vært sint og aggressiv lenge, og visste det selv. Nå satt langrennstreneren alene i bilen og gråt. Dette går ikke lenger, tenkte han, de fortjener bedre. Eivind Arne Bjaaland vokste opp med en stor lidenskap for idrett, og allerede i ung alder viste han et talent for langrenn og skiskyting.

En lovende idrettskarriere og en brå slutt

Med en dedikasjon som skilte ham ut fra jevnaldrende, jobbet han målrettet for å oppnå suksess. I VG fortalte han at han hadde vist eksepsjonelle prestasjoner på skiarenaen, og fire ganger ble han juniornorgesmester i skiskyting. Dette førte ham nær eliten, hvor han til tider kunne matche noen av de beste, inkludert skiskytterlegenden Ole Einar Bjørndalen. Han tilbrakte utallige timer i treningsløypene, med et brennende ønske om å nå verdenstoppen.

Likevel kom han til et punkt hvor han følte at han ikke passet inn i miljøet, og hans oppfatning av skiskyttersporten endret seg drastisk. Han opplevde at systemet var rigid, at det var en forventning om å føye seg etter etablerte regler uten rom for personlige meninger. Frustrasjonen vokste, og etter en tid tok han den dramatiske beslutningen om å legge opp. Hans åpne kritikk av skiskyttermiljøet vakte stor oppmerksomhet, og han ble invitert til TV-debatter for å diskutere sine erfaringer. Mediene skrev om beslutningen:

«Bjaaland seier til TA at han sluttar i protest fordi skiskyttarmiljøet er overfladisk, upersonleg og fullt av jantelov og baksnakking.»

Han valgte å gå videre i livet, og Tromsø ble neste stoppested.

Mørketiden etter skaden

I Tromsø levde han et aktivt liv med jobb som barnevernspedagog, trening og sosialt engasjement. Her fant han en frihet han lenge hadde søkt. Han kastet seg ut i nye opplevelser, både på trening og i samvær med venner. Han følte seg udødelig, som om livet aldri kunne snu. Men alt endret seg brått en dag da han fikk en alvorlig hjernerystelse etter en ulykke. I VG fortalte han om at han først trodde det var en bagatell, en skade som ville gå over i løpet av noen dager. Men dagene ble til uker, og symptomene forverret seg. Plutselig slet han med lysfølsomhet, balanseproblemer og konstante smerter. Han klarte ikke lenger å bevege seg normalt, og til slutt ble han tvunget til å trekke seg tilbake til et mørkt rom, et bøttekott, hvor han kunne skjerme seg fra sanseinntrykk. Det som startet som en fysisk skade, utviklet seg til en mental krise. Han mistet håpet om bedring, og depresjonen tok et stramt grep om ham.

Dagene ble en monoton strøm av ensomhet og smerte. Han var ikke lenger i stand til å gjøre de enkleste oppgaver uten at det føltes overveldende. Selv små lyder ga ham hodepine, og han måtte skjerme seg fra alt lys. Timer ble til dager, dager til uker, og han følte seg stadig mer fanget i sin egen kropp. Han isolerte seg fullstendig, og kontakten med omverdenen ble gradvis visket ut. De få gangene han prøvde å forklare hvordan han hadde det, møtte han ofte uforståelse – folk trodde han overreagerte, at han bare måtte ta seg sammen. Dette forsterket følelsen av håpløshet. Han begynte å tvile på om han noen gang ville kunne leve normalt igjen.

På sitt mørkeste punkt vurderte han å avslutte livet. Han kunne ikke se en vei ut, inntil han leste om en tidligere fotballspiller som hadde slitt med lignende symptomer. Dette vekket en gnist i ham. Hvis en annen kunne kjempe seg tilbake til en normal hverdag, kunne kanskje han også klare det. Men veien tilbake var alt annet enn lett.

Fra assistent til anerkjent trener

De første skrittene tilbake var små. Han begynte med korte turer ut av leiligheten, først bare noen få meter, så til postkassen, deretter til teateret et par kvartaler unna. Hver eneste meter føltes som en seier. Samtidig ble han stadig mer bevisst på hvordan samfunnet så på ham i denne perioden. Han var ikke lenger den sterke, energiske idrettsutøveren. Nå var han en person som slet synlig, og han følte blikkene fra forbipasserende som en påminnelse om hvor langt han hadde falt. Han søkte trøst blant byens uteliggere og narkomane, mennesker som ikke dømte ham, men som aksepterte ham som han var. Dette ga ham en ny forståelse av sårbarhet og verdighet.

Etter lang tid med små fremskritt fikk han en uventet mulighet. En tidligere venn og kollega ba ham bli assistenttrener for et langrennslag. Han nølte – hvordan kunne han, som fortsatt slet med sin egen helse, veilede andre? Men han lot seg overtale, og sakte, men sikkert, fant han en ny mening i trenerrollen. Gjennom flere år bygget han seg opp i trenermiljøet, og etter hvert fikk han en fulltidsjobb i Norges Skiforbund som hovedtrener for Team Elon Vest. For første gang på lenge følte han at han var tilbake i en rolle hvor han kunne gjøre en forskjell. Men selv om han utad fremsto som en suksessrik trener, kjente han på en indre uro. De gamle traumene lå fortsatt der, og han ble stadig mer irritabel, lett stresset og emosjonelt svingende. Det gikk til et punkt hvor han innså at han ikke kunne ignorere det lenger.

En dag samlet han laget sitt og fortalte dem sannheten. Han forklarte hvorfor han hadde vært så sint og humørsvingende, og at han slet med posttraumatisk stresslidelse. Han var redd for hvordan de ville reagere, men til hans overraskelse møtte utøverne hans åpenhet med forståelse og respekt. Han søkte profesjonell hjelp, og etter behandling med traumeeksperter begynte han å finne nye verktøy for å håndtere sine utfordringer. Med denne erfaringen ble han en enda bedre trener. Han skapte et miljø hvor åpenhet og ærlighet var kjerneverdier. På laget hans var det ikke bare lov å være seg selv – det var en forventning. Han utviklet unike metoder for å fremme tilbakemeldingskultur, blant annet gjennom «rettssaker», hvor utøverne evaluerte både ham som trener og treningsopplegget.

I 2021 ble Eivind Arne Bjaaland kåret til «Årets langrennstrener» i Norge. I juryens begrunnelse sto det:

«Bjaaland er en litt utradisjonell trenertype, som bruker seg selv og
er åpen om egne utfordringer, om at livet ikke alltid er rett frem.»

Han hadde gått fra å være en utøver som følte seg utenfor i idretten, til en trener som skapte et miljø hvor alle kunne føle seg inkludert. Hans historie viser at de største seirene i livet ikke alltid handler om å krysse en mållinje, men om å overvinne seg selv og hjelpe andre med å gjøre det samme.