Fra mine barnsben av har jeg som mange andre barn alltid søkt grenser. Hvor høyt kan jeg hoppe, hvor langt kan jeg nå, hvor mye kan jeg tåle. Svaret har som regel alltid, imøte med hver eneste grense, vært: Jeg vil kunne klare høyere, klare lengre, tåle mer. Mer. En side av dette er et ønske om å strekke seg. Mot noe mer. Bli bedre. Kall det selvekspansjon. Hvor mye mer kan jeg gjøre. Dette er jo noe vi gjør med våre barn gjennom skolegang, i idrett, i kultur. Konkurranseinstinktet avles frem med både det ene og det andre. Særlig siden det er et slags premiss for samfunnet.
Men med lang fartstid på denne livsstien, oppdaget jeg etterhvert at den også fikk en skyggeside. I takt med barnelivets gradvise overgang til voksenliv, gikk også det som var en slags naturlig lek i utfoldelse over til et tyngende alvor. Og en kontrær erfaring ble med ett ganske konfronterende:
Det vil aldri bli godt nok.
Nådde jeg grensen, måtte grensen trenes, øves og flyttes, og nådde jeg den ikke (les: fikk det til og satt igjen med overskudd) måtte jeg finne en ny, for da var ikke anstrengelsen god nok…
Å stå i spennet mellom å strekke seg mot noe og samtidig være fornøyd med egen innsats og seg selv er kanskje det som har vært det vanskeligste for min egen del. Mest fordi det har vært vondt å uttale seg om at den skyggesiden av det drivende i meg finnes. Vanskelig å si fordi det har vært smertefullt. Flaut. For uansett forsøk det vil på sitt eget vis, i det perspektivet, resultere i et slags fall. Tap.
Hver eneste seier ble et steg nærmere neste tap. På lik linje som hvert eneste tap var et steg nærmere neste seier. Det er jo kanskje på sitt vis banalt i ord, men så er det jo dette å leve det da. Erfare det spennet. Det opplevdes overhodet ikke banalt. Snarere heller eksistensielt. Når vil det bli godt nok? Når skal man si seg fornøyd?
Noen felles konklusjon på hva som er rett og galt å gjøre kan jeg jo ikke gi selvsagt, men jeg kan snakke for meg selv og si at for meg så handlet det om en slags selvaksept. Og ikke minst: Bli like glad i å feile så vel som å seire. Møte feilen med nysgjerrighet og glede over den gaven det var å få mulighet til å forstå noe bedre og bli kjent med egne begrensninger.
Et ledd i dette var for meg å introdusere leken igjen. Det ble for mye alvor, og for mye “målrettet” tankegang. Det for meg resulterte i lav følelse av selvverd, og ikke minst at jeg mistet det å sette pris på prosessen i seg selv. Alt ble resultatorientert. Og vi er jo kanskje litt sånn orientert kulturelt om dagen. Det handler om å få best resultater stort sett. Kanskje fordi resultatet er det som er lettest målbart. Men da går man jo bare rundt og er et resultat, hvilket ikke stemmer i det hele tatt. Jeg tror et menneske vel så mye defineres av de erfaringene det får som det det har.
“It’s a matter of life and death, but it’s only rock’n’roll.”
Det er Bruce Springsteen sine ord. Words to live by spør du meg. Å trene på å leve i det paradokset ga meg frihet og glede tilbake. Å tenke at det ikke er så eksistensielt farlig om det går galt og man driter seg ut, samtidig som at det å våge å gi gass og anstrenge seg er helt nødvendig for å gjøre et helhjertet forsøk. Og selv om mange gjerne ønsker å vri fokus om til selve tapet, og fokusere på din utilstrekkelighet, så hjalp det også å tenke at man da har forskjellige perspektiver. Der de ønsker å være i det perspektivet hvor det er de umiddelbare øyeblikksbildene som har verdi, er de øyeblikkene for meg noe som egentlig bare utgjør små fragmenter av et større hele.
For som Einstein sa: «Failure is success in progress.»
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
