Tom Hope – tapet av min bror

Det eneste vi mennesker vet med sikkerhet, er at vi skal dø. Når, hvor og hvordan vet vi heldigvis ikke.

Min bror døde i mars 2017. Han sovnet fredelig inn på Ahus sykehus, etter flere måneders sykdom. Min årelange kamp var tapt. Jeg hadde mistet min bror, min kjære bror. Død. Jeg kan ikke gjøre noe mer. Døden er så endelig. Og når den slår til og tar et ungt menneske, er det brutalt og hjerterått. Jeg som storebror ”dør” også på et vis.

Min brors liv og jakten på hans liv har vært en reise jeg har lært mye av. Jeg har fått en ro jeg ikke trodde var mulig å finne, og jeg klarer i dag å leve med hans skjebne. Det å være psykisk syk er dødsens alvor. Det rammer hele familien og det verste er følelsen av å være hjelpeløs. Det å se en man elsker blir mer og mer syk uten å kunne hjelpe, er nærmest umenneskelig.

Jeg har ikke før nå i ettertid skjønt eller klart å ta innover meg at jeg har levd med en bror som lekte katt og mus med døden. Han var dødssyk, og jeg var en passiv tilskuer. Jeg valgte ubevisst å flykte fra virkeligheten, rett og slett for å overleve. Men det hadde sin pris. Kroppen min ga meg tydelige signaler i form av ulike typer smerter, jeg måtte stoppe opp, slutte å flykte og tørre å føle på de vonde følelsene.

Da min bror døde, ble vi samråd med legene på Ahus enig om undersøke dødsårsaken nærmer, ved å gjennomføre en obduksjon. Det å lese obduksjonsrapporten var en helt surrealistisk opplevelse. Jeg følte meg kvalm, uvel og jeg var utrøstelig. Det sjukeste var å lese at min bror ble omtalt som et lik. Dette var for meg en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg tror hjernen har en mekanisme som gjør at man ikke klarer å ta det inn over seg.

Men når jeg hadde fått fordøyd denne opplevelsen, så gjorde det også godt. Det å få fakta på bordet, helt konkret fra A til Å, ufarliggjorde hele mitt tankesett rundt hans død. Det var ikke så skummelt og dramatisk som jeg trodde. Det jeg fant ut var at det å vite sannheten er mye bedre enn å leve i uvisshet, noe jeg fram til i da hadde gjort. Men å få vite at reseptbelagte medikamenter hadde ødelagt de fleste vitale organer til min bror, plager meg den dag i dag og kommer mest sannsynlig til å plage meg resten av livet.

Jeg skal i respekt for min bror dele noen av mine erfaringer. Jeg har lært mye på min ferd gjennom hans liv. Han har ikke en stemme lengre, men jeg vil prøve å bruke min til ære for ham. Jeg ønsker å bidra så godt det lar seg gjøre for at folk skal få opp øynene for hva det vil si å være «psykisk syk».

I 2024 blir disse alvorlige syke menneskene fortsatt behandlet som kriminelle, de blir stigmatisert og skåret over én kam. Ser man på hver enkelt skjebne og blir kjent med mennesket bak, finner man personligheter som av ulike årsaker har havnet der de har. Det kan være alt fra en dysfunksjonell barndom, ubehandlet ADHD, lengre sykehusopphold eller behandling innen psykiatrien. De har blitt behandlet med sterke medikamenter som igjen har ført til en avhengighet. Skjebnene er mange og historiene enda flere

Det dummeste jeg hører, er at mennesker havner der fordi de har svake karaktertrekk eller at det er et bevisste valg. Det er ingen, absolutt ingen som vil være der – i et sant helvete. Det som i utgangspunktet drev de dit, har i tillegg ført til et avhengighetsproblem, som igjen gir abstinenser som jeg ikke engang unner min verste fiende. Nå handler dette paradoksalt nok om å overleve.

De aller fleste av oss har fra tid til annen kjent på fyllenerver og det å være fyllesyk. Gang dette med 10 000, så kan man kanskje sette seg inn i det helvete som rir en som ikke får ”medisinen sin”. Min bror fikk ro og fred til å sove når han fikk ”medisinen sin”. Han ble ”frisk”.

Det å bruke ordet «narkoman» blir helt feil. Det er et ord jeg aldri kommer til å bruke. Nettopp fordi det stigmatiserer en hel gruppe mennesker. En gruppe som består av ulike mennesker med ulike skjebner. De har ulike egenskaper, ulik bakgrunn og kommer fra alle typer familier. Og ved å sette dem i bås, kommer vi aldri videre i forståelsen av denne sykdommen.

Noe av det viktigste og noe vi ikke må glemme, er at dette er mennesker som også har følelser. De må i tillegg til å takle sin avhengighet, takle skammen og sorgen det er å påføre sine kjære så mye smerte, for selv å klare å holde hodet over vannet. De er ikke følelseskalde eller likegyldige som noen kanskje tror, de er heller ikke egoister.

Min bror var et av de mest samvittighetsfulle menneskene jeg noen gang har kjent. Det gjorde at for hver gang han brøt løfter eller var virkelighetsfjern, syntes jeg bare mer synd på ham. Nettopp fordi jeg visste hvor mye det kom til å smerte ham. Og jeg vet med hundre prosent sikkerhet at kjærligheten til oss var størst, selv om medisinen hadde en større makt over han.

Det er et ordtak som sier at de beste går først. Jeg vet ikke om et bedre menneske enn min bror. Han kom aldri med et vondt ord om noen, og det står det respekt av. Mitt håp er at vi kan lære av dette og når alt kommer til alt, så er vi alle brødre og søstre og vi må ta vare på hverandre.

Glenn Arne, jeg savner deg kjære bror, men vi møtes igjen. I mellomtiden skal jeg bruke min stemmen så godt jeg kan. Du døde ikke forgjeves. Du og meg mot røkla, alltid og uansett.