Iran, 1986. Jeg var barn. Likevel husker jeg det så tydelig. Hver morgen sto vi på rekke i skolegården før vi fikk gå inn. Små kropper, rette rekker, alvorlige ansikter. Og så ropte vi, høyt, som vi hadde lært:
– Gud, ta fra vår levetid og legg det til vår leder Khomeinis liv.
Jeg forsto ikke helt hva ordene betydde. Men jeg visste at jeg måtte si dem. At det var riktig. At det var forventet.
På veggene rundt oss var det malt sitater, store og uunngåelige, ved siden av bildet av Khomeini som alltid så ned på oss: «Enten vi dreper eller blir drept, er det til islams fordel.» «Vår krig i Kurdistan er mot vantro, ikke mot kurdere.»
Vi gikk inn i klasserommet. Jeg åpnet boka.
Der møtte jeg Hossein Fahmideh. En gutt, ikke så ulik meg selv. Han gikk inn i krigen som barn, og som 13-åring festet han en granat til kroppen og sprengte seg selv. Han ble kalt helt. Et forbilde. Dagen han døde, ble gjort til «elevens dag».
Jeg husker hvordan jeg så på bildet av ham. Hvordan jeg prøvde å forstå motet hans. Hvordan jeg, stille, begynte å tenke: Kanskje jeg også en dag kan bli som ham.
Norge, mars 2026. Jeg sitter i et trygt rom. Et annet liv. Et annet land.
Så får jeg en melding fra en kollega: De skal lage en portrettserie i sosiale medier. Jeg blir bedt om å sende et bilde av meg selv som barn, og svare på et enkelt spørsmål:
Hva drømte du om å bli?
Et uskyldig spørsmål.
Men jeg blir sittende stille.
For jeg har ingen bilder fra den tiden. Og svaret mitt … passer ikke inn.
Jeg drømte om å bli selvmordsbomber.
Jeg kjenner en uro i kroppen når jeg tenker på å skrive det. Skal jeg være ærlig? Eller skal jeg gi et svar som er lettere å forstå, lettere å like? Vil noen tro meg hvis jeg forteller sannheten?
Samtidig klarer jeg ikke å slippe tankene på det som skjer nå. Jeg leser om barn – 12- og 13-åringer – som igjen blir rekruttert til patruljer og kontrollposter i Irans revolusjonsgarde. Barn, akkurat slik jeg en gang var.
Kurdistan, mitt folk, var blant de første som sa nei til Den islamske republikken. Prisen har vært høy. Den betales fortsatt.
I dag ser verden et regime som undertrykker sin egen befolkning og angriper naboland, uten å skille tydelig mellom militære og sivile mål. For mange virker denne brutaliteten uforståelig.
Men for meg er den kjent.
Jeg har hørt forklaringen før. Den sto skrevet på veggene jeg vokste opp med: «Enten vi dreper eller blir drept, er det til islams fordel.»
I over 40 år har dette ikke bare vært ord, men en praksis. Ressurser som kunne bygget skoler, byer og fremtid, har blitt brukt på våpen, missiler og krig. Fjell er blitt til baser. Landet er fylt av lagre for ammunisjon, mens naturen ødelegges og menneskers liv blir trangere.
Iran føles ikke lenger som et hjemland. Det føles som et stort våpenlager.
Og midt i dette gjentas budskapet: At det ikke spiller noen rolle hva som skjer med mennesker, så lenge det tjener en idé.
Noen ganger prøver jeg å huske barndommen min.
Men minnene er uklare. Helt tomt. Tomt for det som burde vært der.
Vi lekte ikke slik barn skal leke. Vi drømte ikke slik barn skal drømme. Vi ble lært opp til noe annet. Til å beundre døden. Til å være klare til å ofre oss. Til å se verden delt i troende og vantro.
Kanskje er det derfor jeg ikke har noen bilder. Fordi det egentlig ikke var en barndom å ta bilde av.
Og nå, mer enn 40 år senere, ser jeg det samme skje igjen. Barn som vokser opp med de samme ordene, de samme bildene, de samme idealene.
Barn som lærer å dø før de har fått lære å leve.
Jeg tenker på spørsmålet jeg fikk: Hva drømte du om å bli?
Svaret mitt er vondt. Men det er sant. Og kanskje er det nettopp derfor det må sies.
For dette handler ikke bare om meg. Det handler om barn som fortsatt vokser opp i skyggen av den samme ideologien. Barn som fortsatt mister barndommen sin.
Å stanse denne maskinen av undertrykkelse og død er ikke bare et politisk spørsmål.
Det er et spørsmål om liv. Om barndom. Om retten til å drømme om noe annet enn å dø.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
