Jeg ble født i 1975 og vokste opp i Åsane i bydelen Vågsbygd i Kristiansand – et område preget av blokker og rekkehus, mens vi selv bodde i enebolig. Mamma og pappa fikk seks barn sammen: fem gutter før de til slutt fikk ei jente. Huset var fullt av liv, lyd og energi.
Søsknene mine og jeg sloss. Mye. Fra morgen til kveld. Skrubbsår, blåmerker og arr var en del av hverdagen, og mange av dem sitter fortsatt i ansiktet og på armene våre. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – er søsknene mine i dag mine aller beste venner.
Vi vokste opp i en kristen familie der troen på Jesus var helt grunnleggende. Det var ikke noe vi diskuterte; det var en selvfølge. Jesus var veien, sannheten og livet. Uten ham – ingen evighet. Jeg opplevde oppveksten som trygg og god. Vi hadde det vi trengte. Ingen luksus, men kjærlighet, struktur og rammer. Når jeg ser tilbake, kjenner jeg på takknemlighet.
Morfar, som jeg er oppkalt etter – Einar Øgrey – startet et mekanisk verksted bare 23 år gammel. Over tid vokste virksomheten til flere selskaper, og på 1980-tallet hadde den rundt 800 ansatte, inkludert innleide. Det var da det største privateide selskapet i Kristiansand. Likevel tok det mange år før det gikk opp for meg at vi hadde mer enn folk flest. Først rundt 15-årsalderen begynte jeg å forstå det.
Morfar var mitt store forbilde.
Som barn prøvde jeg nesten alle idretter som finnes: fotball, håndball, basketball, badminton, friidrett, turn, bryting, bowling og orientering. Alt. Fellesnevneren var at jeg raskt ble lei. Jeg sluttet. Igjen og igjen.
På skolen var jeg ukonsentrert. Klasseforstanderen foreslo at jeg skulle ta tredje klasse om igjen. Konsentrasjonen var dårlig – og den er fortsatt dårlig. Jeg klarer ikke å lese bøker og mister interessen raskt dersom noe ikke engasjerer meg. For ett år siden fikk jeg diagnosen ADHD. Da falt mange brikker på plass.
Pappa var mye på reise, engasjert i idrett og Lund bibelklasse. Jeg husker få samtaler med foreldrene mine om hvordan jeg egentlig hadde det, eller hvordan det gikk på skolen. Mamma brukte dagene på å holde hverdagen i gang – lage mat, vaske klær og rydde hus. Seks barn i ulike aldre krevde sitt. Det var sjelden tid til samtaler. Vi spiste sjelden felles middag, og det var stort sett ingen som hørte oss i lekser eller spurte hvordan vi hadde det.
Men mormor og morfar gjorde det.
Som tenåring spiste jeg oftere middag hos dem enn hjemme. Etter skolen gikk jeg dit. Morfar hadde en helt egen evne til å få meg i godt humør. Han så meg. Han stilte spørsmål. Han var genuint interessert i livet mitt. Han ble mitt store forbilde.
I årevis vekket han meg tidlig lørdag morgen ved å banke på soveromsvinduet mitt:
«Lille Einar, er du våken?»
På ett sekund var jeg i gårsdagens klær og ute i bilen hans klokken sju om morgenen. Lørdagene med morfar var magiske. Han formet meg. Han lærte meg om mennesker, verdier og om hvor viktig troen er i livet.
Skolen var en kamp gjennom hele oppveksten. På videregående strøk jeg i norsk og måtte vente et helt år før jeg fikk prøve igjen. Da klarte jeg det. Jeg gikk fra karakteren 1 til 3. Det ble vitnemål til slutt, med et snitt litt over 3.
Jeg startet på BI i Oslo for å bli eiendomsmegler, men ga raskt opp. Jeg trivdes ikke og savnet Kristiansand. Så kom militæret. Jeg gledet meg enormt. Etter fire dager dimitterte jeg. Det er kanskje det eneste jeg virkelig angrer på i livet.
Spilleavhengighet – og veien ut
Rundt tiårsalderen ble jeg hektet på spilleautomater. Røde Kors-automatene. Én krone inn, sju kroner ut. Senere ble det mer – kortspill, og etter hvert langt mer alvorlig. Jeg plukket flasker for å finansiere spillingen. Avhengigheten tok gradvis over, og skammen ble altoppslukende.
En dag, da jeg var 18–19 år gammel, spilte jeg bort rundt 10 000 kroner på tre dager. Den siste dagen var jeg helt tom. Fullstendig ferdig. Jeg kjørte hjem, tømte skapet for piller og tok alt.
Ti minutter senere angret jeg. Jeg ringte stebroren min, Frode. Han hentet meg og kjørte meg til sykehuset. Jeg overnattet, rømte neste morgen og ble deretter tvunget i behandling.
Senere ble jeg sammen med Mette. Vi flyttet tidlig sammen og ble enige om felles økonomi. Spilleproblemene var ikke helt borte. Flere ganger opplevde hun at kortet ble avvist i butikken. Kontoen var tom. Jeg hadde spilt pengene bort.
Da satte hun foten ned. Hun involverte familien sin. Skammen var enorm. Men jeg bestemte meg: Nå er det nok. Jeg har alltid hatt en ekstrem vilje når jeg først bestemmer meg. Jeg sluttet. Helt. Og jeg har aldri sett meg tilbake.
Superkraft
Jeg har alltid elsket tall. Analyse. Innsikt. Jeg forstod at man ikke kan vinne på spill. Tallinteressen ble min styrke – min superkraft. Jeg analyserer tall hver eneste dag, og det er mye av grunnen til at prosjektene mine har lykkes.
Men suksess, tydelige meninger og en liten by er en krevende kombinasjon. Kritikk, misunnelse og hat følger med. Jeg har blitt kalt mye: kvinnehater, rasist, kristenfundamentalist. Et bilde som ikke stemmer.
Det var grunnen til at jeg takket ja til å være med i Spillet. Jeg ville vise hvem jeg er – ikke hvem andre har bestemt at jeg er. Jeg bestemte meg på forhånd for å være ærlig. Aldri lyve. Ikke snakke om selskapene mine. La folk danne sitt eget bilde.
Jeg er utrolig takknemlig for hvordan TV 2 klippet programmet. Relasjonene som ble skapt der inne var ekte, og vennskapene består fortsatt.
Tro
Hvordan har jeg kommet meg gjennom motgang?
Jeg tror på Jesus.
Jeg lever godt med kritikk og sover godt om natten. Når jeg gjør noe galt, kjenner jeg det umiddelbart. Jeg klarer ikke å lyve. Troen har vært fundamentet mitt. Jeg ber for fiendene mine like mye som for vennene mine. Tilgivelse er avgjørende.
Jeg er takknemlig for at jeg aldri har blitt bitter. Bitterhet ødelegger mennesker innenfra. Den spiser livsgleden. Å gi slipp på bitterhet er noe man må trene på – hver dag.
Oppdag mer fra BROR Mental Helse
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
