ERLEND OSNES – AVHOLDSMANN

Om to dager er det fjorten år siden jeg sluttet å drikke, det har jeg tenkt litt på.

23 juli 2011 ble en merkedag for meg, dagen før er utvilsomt også en merkedag og sår i sjela for hele nasjonen vår, dagen etter ble minneverdig for min del fordi det var dagen jeg bestemte meg for å slutte å drikke.

Jeg satt denne nevnte søndags ettermiddagen i bilen min med en kompis, en av mine absolutt nærmeste venner og det er han er det enda, jeg skylte ned to «blå-valium» med en iskald glass-cola i ett forsøk på å glemme det siste døgnet jeg hadde få eller ingen minner fra men likevel sterke mørke følelser knyttet til.

Atter ett feilslått forsøk på å være voksen rett i dass, det gikk ikke denne gangen heller. I ett forsøk på å komme unna den totalt mørke, forferdelige hendelsen på Utøya som nå preget alle kanaler og kvalte meg, foreslo jeg for noen kompiser at vi kunne gå ut å spise. Gjøre noe normalt i en unormal situasjon. Ta en to-tre pils, prøve å rømme litt fra den virkelige verden, mitt forsøk på dette gikk heller dårlig.

44 % synes det er ubehagelig å takke nei til alkohol.

Blå Kors

Tingen er, jeg har aldri vært en to til tre pils type mann, jeg er en enten en Fanta med is eller Jack og Cola til bevisstheten flagger ut og rusen bestemmer de neste 12 til 18 timene. Jeg er en enten eller type mann, på godt og vondt. Jeg liker ikke ett glass vin men jeg elsker det «lille rommet» der du er så rusa og kjørt at det nesten oppleves som verden vrenges og skal revne. Jeg vil være i det «lille rommet» av en eller annen grunn og jeg skjønner ikke hvorfor, det bare er sånn.

Og sånn endte det altså denne gangen også.

Atter en søndags morgen med kutt i hodet, skrubbsår på knokene, vondt i kropp og sjel, tydelige spor etter signifikante hendelser men jævlig få brikker å legge puslespillet med.

Før jeg forlot hjemmet mitt i sinne denne søndagen hadde kona mi sagt at hun aldri kom til å forlate meg selv om jeg fortsatte å oppføre meg som jeg gjorde, jeg var sint fordi mine beste forsøk på å støte henne bort ikke hadde hjulpet. Sint fordi jeg visste at den dagen dette forholdet røyk kom det bare til å være min feil, som så mange ganger før i livet mitt. Jeg fikk aldri noe til og også dette forholdet, selv om jeg elsket henne og livet vårt, hadde jeg ikke troa på innerst inne. Mine beste forsøk på sabotasje prellet av henne, hun elsket meg og så meg for det jeg var. Redd.

Jeg var redd, frustrert, engstelig og visste at dersom jeg ikke gjorde noe så kom dette livet som jeg elsket til å glippe for meg, som alt annet før hadde fislet ut i ingenting til tross for mine forsøk og innsats. Mine erfaringer med å lykkes var til nå i mitt 33 år gamle liv jævlig magre.

Denne dagen var mitt absolutte bunnpunkt, jeg hadde atter en gang såret de som stod meg nærmest, atter en gang handlet totalt motsatt av det jeg ønsket. Og i stedet for å si unnskyld la jeg mitt vrede mot meg selv over på min nærmeste, de jeg elsker absolutt mest. Frekk, ufin, høylydt og aggressiv mot de få som rakte ut en hånd til meg, å skulle ta i mot hjelp ville være å innrømme skyld og jeg mislikte meg selv så sterkt at jeg kunne ikke en gang ovenfor meg selv innrømme at jeg var en sånn mann.

Jeg var blitt det jeg hatet mest, emulert de jeg var mest redd for som barn. Dette var mitt absolutte bunnpunkt, utallige overnattinger i fyllearrest, bøter, naken på badeland og mer hadde ført meg hit. Jeg var så utrolig lei av meg selv.

Folk bruker å si jeg jeg er flink som sluttet å drikke men tro meg når jeg sier det, jeg hadde ikke noe valg. Det var enten å kutte ut all rus eller gå ned med skuta til bunns, som andre i familien min før meg. Jeg hadde ikke lyst til det, noe i meg ville det annerledes men jeg visste at da måtte rus kuttes ut. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare det for enn så mye trist, traumatisk og kjipt rus hadde gitt meg i livet så var det en del av den jeg var.

90.000 barn i Norge vokser opp i hjem med rus

Kilde: Blå Kors

Det begynte med små steg, jeg måtte finne ut hvem jeg var. Jeg måtte styre livet selv, måtte stå i det kjipe, det kjedelig og det triste. Jeg kunne ikke ta en avstikker fra livet, aldri en pause fra tankene, fra angsten, fra stresset, fra frustrasjon og fra meg. De første årene var vanskelige, jeg helt ærlig savnet rus. Savnet det sosiale, det å kunne snakke om noe fra kvelden og natta før. Jeg ble ikke lengre invitert på ting, jeg klandrer ingen jeg tvert i mot skjønner de.

Steg for steg så bygde jeg meg opp. Fant nye aktiviteter, nye venner å henge med, jeg er ikke uvenner med noen av de gamle altså meg jeg utvidet sirkelen. Oppdaget nye sider ved meg selv, lærte å slippe meg løs og tørre og være meg, ikke ta meg selv så høytidelig. Sakte men sikkert sluttet folk å mase om hvorfor jeg ikke hadde en øl i hånda, jeg ble han fyren som ikke drikker og det var ok.

Heldigvis så fikk jeg det til, jeg sluttet å drikke.

Kona mi skal ha så utrolig mye takk, ikke bare for at hun ikke bare dro i nødbremsa å kastet meg ut, som ville vært fullt forståelig. Men for at hun sluttet å drikke sammen med meg, hun hadde aldri ett problem med alkohol, hun hadde ikke trengt det å jeg krevde det absolutt ikke. Men hun gjorde det sammen med meg, og sammen så fant vi faktisk noe bedre enn det vi hadde.

1 av 3 takker heller ja til alkohol for
å slippe å forsvare hvorfor de ikke vil drikke.

Blå Kors

Folk snakker om at avholdsfolk er kjedelige, ok? Men snu på det, har du prøvd mitt liv? For jeg har prøvd ditt, antagelig hardere enn deg. Hva er så fett med å drikke seg sanseløs og så må følges hjem av folk fordi du ikke kan gjøre rede for deg? Slåss med venner og ukjente, ende opp i arrest uten minner fra hva som har skjedd. Hvor er det kule? Det er neppe kjedelig men er det spennende? Alt jeg vet er at min historie er ikke kjedelig og det er ikke livet mitt heller.

Dette ble den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt og den har spart meg uendelig mye smerte og tenners gnissel. Livet mitt er bedre enn noen gang, og jeg skylder det i stor grad min kone og det faktum at jeg nådde bunnen. Jeg er glad det gikk så langt som det gjorde fordi det har bragt meg lengre frem enn jeg noen gang hadde trodd jeg skulle komme.

Hva enn dere gjør ikke unngå å still deg selv spørsmålet om du lever ditt beste liv, er du der du skal? Gjør du det du føler du skal gjøre? Får du maks igjen fra denne vilkårlige, rare, herlige, morsomme og bisarre tilværelsen som dette livet er? Om svaret er ja så fortsett som du gjør, om svaret er nei så ikke vær redd for å prøve å gjøre noe annet.

53 % er enige i at de som ikke drikker
alkohol blir utelatt fra sosiale sammenhenger.

Blå Kors

Sjefen på befalsskolen sa til meg en gang på slutten av 90-tallet, «Hvis du gjør som du alltid har gjort vil du få det du alltid har fått». Det er ikke sikkert han har funnet det på selv å jeg har ikke sjekket hvor det kommer fra men det betyr ikke at det ikke er noe av det viktigste jeg har blitt fortalt. Jeg var 20 år da jeg hørte det, riktignok tok det noen år før jeg benyttet meg av det men resultatet ble for meg upåklagelig.

Jeg tenker det så ofte jeg kan.

14 år uten alkohol, jeg står sterkt i livet og gleder meg til fortsettelsen.