MADS MARSTEEN HELDE – TAKK FOR TRYGGHETEN

«Når fant du ut at du var homo, da, Mads?»

Dette spørsmålet får jeg stadig. På fest, i barnedåp, på jobb. Fra fremmede og kjente.
Et spørsmål jeg har måttet svare på i over 20 år. Og selv om det kanskje kommer fra
nysgjerrighet, uvitenhet – eller behovet for en artig historie – er svaret mitt alltid det
samme:

«Nei, det har jeg da alltid visst, egentlig.»

Det har aldri vært et spørsmål for meg. Men jeg forstår mer og mer av min egen historie
hver gang jeg tenker tilbake. Noe av det synes jeg er verdt å dele. For det har ikke vært en dans på roser å måtte stå til ansvar for egen identitet. Igjen og igjen. Heldigvis har jeg vært utrolig heldig – for tryggheten har vært der hele veien.

En litt annerledes gutt

Helt fra jeg var liten var jeg det mange kalte en «annerledes» gutt. Jeg var kreativ,
hadde en fantasi fra en annen verden, sans for det estetiske – og var nøye på det
meste. Jeg hadde flere venninner enn kompiser, og jeg var, og er fortsatt, en ekte
mammagutt.

Mamma ga meg trygghet. Hun ga meg lov. Lov til å være litt annerledes. Lov til å ha
show. Lov til å bruke ettermiddagene på rommet mitt til å lage danser. Lov til å ha andre interesser enn mine to eldre brødre. Lov til å være Mads.

Og det er jeg evig takknemlig for.

Å være trygg i verden utenfor

Men tryggheten jeg hadde hjemme fantes ikke bestandig i verden utenfor. Det var ikke
alltid enkelt å vokse opp i lille Kristiansund og skille seg ut. På den tiden var disco-
kveldene det store høydepunktet. Der traff jeg folk fra andre skoler, hørte ny musikk,
danset under fargerike lys og drømte om å vinne kveldens dansekonkurranse.
Men det var også på dansegulvet jeg møtte homohets for første gang:

«Femigutt». «Jentegutt». «Soper». «Jævla homse».

Jeg kjenner fortsatt den vonde følelsen i magen. Det kom som regel fra uvitende barn, og mange av dem har jeg senere fått et godt forhold til. Men kommentarene satte dype spor – dypere enn jeg lenge ville innrømme for meg selv.

Jeg var jo bare der for å ha det gøy. For å kjenne på drømmen om å stå i spotlighten.

Viktigheten av å ha et fristed

Heldigvis fantes det et sted der jeg aldri trengte å tvile på om jeg hørte hjemme.
Anetts Danceteria. Hos Anett og Wiviann var det aldri noen spørsmål. De så oss. De så meg. Der kunne jeg komme inn med glitter og fjærboa, få et smil og et «kjør på, Mads!». Ingen latter, ingen rulling med øynene. Bare heiing, på ekte. Jeg husker fortsatt hva det betydde da jeg fikk være med i kompaniet som gjorde oppdrag rundt om i byen. Da jeg fikk den første soloen – og første gang jeg følte at det ikke var et urealistisk mål for en gutt fra Brunsvika å satse på dansen.

Danceteriaen var et fristed. Et sted hvor samhold og identitet sto i fokus. Hvor du kunne være den du er – og bli den du ville. Et sted med Pride-verdier lenge før Kristiansund visste hva Pride var.

Her fikk jeg ryggrad.
Her visste jeg at noen hadde ryggen min.
Her ble jeg god.

Ut i verden – og hjem igjen

Tryggheten og selvsikkerheten jeg fikk med meg hjemmefra og fra Anetts Danceteria
gjorde at jeg våget. Drømmen om konkurranser og spotlight ble til NM-medalje, teater og TV-opptredener i ung alder. Jeg kom inn på profesjonell danseskole i Göteborg. Danset i show i Paris, Norge og Sverige. Både på TV og store scener. Og så gøy det var! Jeg jobbet med det jeg elsket og oppfylte barndomsdrømmen min. Der ute møtte jeg nye miljøer, nye kulturer og mennesker som utvidet horisonten min – mye lengre enn jeg hadde forestilt meg. Men underholdningsbransjen er tøff.

Og hver gang jeg kom hjem – til Kristiansund, til mamma, til Anetts Danceteria – kjente jeg det i kroppen:

Her er det rom for meg. Her kan jeg puste ordentlig ut og være meg selv.

Trygghet former oss

Livet mitt har vært en reise – med oppturer og nedturer. Men jeg hadde aldri vært den
jeg er i dag uten tryggheten jeg fant i dansen og miljøet jeg ble en del av. Ofte tenker jeg på hva jeg ville sagt i dag, om jeg møtte meg selv som ung. Kanskje noe klisjéfylt, som:

«Når du blir voksen, kommer du til å forstå hvor du kommer fra. Og hvordan det former
deg.»

Men det er sant. Og det gjør det lettere å stå støtt i seg selv.

Vær det trygge rommet for andre

Trygghet er grunnmuren for å vokse. For å bli voksen. For å kunne være – og bli – seg
selv.

Nå er det juni og Pride-måned, som minner oss på at vi alle har et kollektivt ansvar for å
skape trygghet for hverandre. For at barn, ungdom og voksne skal kunne føle seg
trygge som den de er – og tørre å finne sin egen vei.

Så til mamma og Anetts Danceteria spesielt: takk for tryggheten. Takk til dansen og til dere som heier. Til alle fantastiske dansere jeg etter hvert fikk gleden av å trene.

Jeg har sett dere blomstre som mennesker gjennom dansen, og med hånda på hjertet er
disse øyeblikkene noe av det fineste jeg har opplevd. Jeg håper dere har følt dere
trygge.

Og når du ser deg rundt i livet ditt, gi en klem til de du er glad i. Kanskje også til de du ikke kjenner. Spør hvordan de har det. Gi rom og vær raus. Aksepter og respekter.

Det betyr mer enn du tror.